Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
At Skjalg Fjellheim ikke har mye til overs for den norske miljøbevegelsen er på sett og vis ingen nyhet. Men å anklage Naturvernforbundet for å ha moralsk panikk er likevel litt i meste laget, selv for Fjellheim på en ivrig dag.
Det er vanskelig å lese Fjellheim sin kommentar som noe annet enn et overilt skudd fra hofta, uten at han har gjort seg opp de helt gjennomtenkte refleksjonene, før han grep til penna. Med stor patos tegner han et bilde av at Naturvernforbundet ikke bryr seg om mennesker som mister jobben, og ikke minst kommer den vanlige analysen om sentrum – periferi, og hvordan miljødebatten har gått for langt. Men om en ønsker å forstå utfordringene knyttet til vårt private forbruk, er det nok neppe denne kommentaren som gjør en klokere. Heller tvert imot.
Kommentaren tar utgangspunkt i et radioinnslag om miljøkonsekvensene ved forbruket vårt, men Fjellheim adresserer ikke forbruksproblematikken som er tema for innslaget en eneste gang. Istedenfor presterer han gjennomgående i teksten å adressere vår generalsekretær ved feil navn. Dette vitner kanskje om hvor godt Fjellheim har satt seg inn i tematikken som innslaget handlet om. Man trenger kanskje ikke være presis, bare anklagene er harde nok?
Men hvis vi faktisk tar for oss tematikken denne debatten handler om: De siste tiårene har pilene for hvor mye vi kjøper og kaster gått rett til værs. En ny rapport fra Circular Economy viser at 97,6 prosent av forbruket vårt i Norge er basert på bruk og kast. Dermed er vi dårligst i Europa på gjenbruk. Frem til nå har vi kastet enorme mengder avfall i stedet for å tilbakeføre de til kretsløpet og økonomien. Dermed har vi gått glipp av både nye arbeidsplasser og muligheten til å ha et forbruk i balanse med naturen.
Den ubehagelige sannheten er nettopp at vårt forbruk har vært en driver for både klimakrisa og naturkrisa vi nå står midt i, og at uten et betydelig lavere forbruk vil vi ikke være i stand til å løse noen av disse krisene.
Å få til en slik omstilling vil ikke være lett, og det vil ramme ulikt. Bedrifter som har basert seg på salg av ting med kort levetid har utsatte arbeidsplasser når forbruket skal reduseres. Men jo lenger vi utsetter en omstilling, jo mer usikre blir disse arbeidsplassene.
Men om vi begynner omstillingen tidlig, kan vi komme godt ut av dette. Beregninger viser at ved en overgang til sirkulærøkonomi vil vi få flere titalls tusen nye arbeidsplasser - i pluss. Gjenvinningsindustrien og virksomheter som driver med reparasjon og vedlikehold, blant annet, blir viktigere. En sirkulær økonomi, som er i tråd med jordas tåleevne, er til alles beste. Uavhengig av klassebakgrunn, geografi eller politisk tilhørighet.
Hvordan vi skal få til en slik omstilling, som samtidig sørger for trygge arbeidsplasser for de menneskene det gjelder, vil vi gjerne diskutere videre. Men da hadde det jo vært en fordel om Fjellheim faktisk gikk inn i debatten, og ikke bare kom med de sedvanlige skuddene fra hofta.