Gå til sidens hovedinnhold

Ære og makt? Flaut, passer vel bedre for veiene i nord.

Manglende infrastruktur i verdens rikeste land - liten ære tross økonomisk makt

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Nordnorsk debatt)

Tidligere banksjef og siviløkonom Rolleiv O. Lind skryter i Nordlys 4. februar 2021 av på ca 11.000 milliarder kroner per i dag. Under tittelen “Vår ære og vår økonomiske makt har oljen nå oss bragt!” oppsummerer han hvor flinke etterkrigsgenerasjonen har vært ved å ivareta industrialisering og utbygging av landet. “Ingen land i Europa eller i den vestlige verden kan måle seg med Norge når det gjelder statsfinansiell stilling”, hevder Lind.

Alt dette er vel og bra. Og egentlig bør det vel være relativt selvsagt for en nasjon som vel kan sies å ha “vunnet i Lotto” etter at oljen kom inn i økonomien. Men er det ikke klokt å investere noen av de enorme verdiene i nødvendig og varig infrastruktur før børsinvesteringene fordufter?

Infrastruktur for effektiv transport av varer, tjenester og personer er noe som kjennetegner moderne samfunn. I Norge har vi, litt forenklet, en vei som går fra sør til nord (E6). Med noen få avstikkere inn til de største byene og viktige tilførselsveier som ivaretar transport av fisk fra for eksempel Senja og Skjervøy. Nord for Narvik er det ikke utbygd jernbane. Togtransport til Narvik er avhengig av det svenske jernbanenettet. Den nasjonale jernbanen stopper i prinsippet i Fauske/Bodø, altså ca midt i landet.

Man skulle da tro at det var selvsagt at i alle fall de mest sentrale veisystemene måtte være ekstra godt utbygd for å ivareta logistikkflyten videre fra endestasjonene på jernbanen nord for Fauske/Narvik. Men hva er realitetene? På en tur fra Narvik mot Alta opplever man en E6 som snirkler seg gjennom små tettsteder, gårdstun, smale bruer, svingete og trange og/eller rasutsatte partier. Selv den ene veien vi har gjennom landet har vi altså ikke, med få unntak, klart å utvikle til en god standard for effektiv transport på alle disse årene med enorme oljeinntekter.

Flere steder er veibredden mindre enn seks meter slik at tungbiler ikke kan møtes. Eller det blir forsinkelser med kolonnekjøring eller stengte fjelloverganger, og man må ta omveien via Finland/Sverige for å komme fram (skjedde ca 90 dager på Kvænangsfjellet forrige vinter). Langtransport fra sør til nord i landet tar gjerne veien gjennom Sverige for å unngå det norske veinettet. Transport til Øst-Finnmark er raskere via Finland enn på norske veier. Er dette effektiv infrastruktur et moderne og rikt land kan leve med?

Totallengden på E6 i Norge er ca 2.578 km (Wikipedia) og nord for Saltfjellet den ca 1.647 km. Kun 247 km er kategorisert som motorvei. Men ingen strekninger (0 km!) i våre nordligste fylker har motorveistandard. I Nord-Norge er det heller ingen deler av E6 som er kategorisert i nest beste klasse (motortrafikkvei). Dette på tross av stor og økende trafikk, ikke minst for tungtransporten. Som et eksempel passerer det i gjennomsnitt ca 750 tunge kjøretøy forbi Nordkjosbotn hvert døgn (ref Årsdøgntrafikk E6, Wikipedia).

Vedlikeholdsetterslepet bare på fylkesveinettet i Norge er nøkternt anslått til å være på mellom 70 og 80 milliarder koner (nrk.no, 23 april 2019). På riksveiene er tilsvarende etterslep beregnet til om lag 33 milliarder kroner (Nasjonal transportplan 2018-2027).

Hva de reelle tallene for etterslep og oppgraderinger egentlig er, strides nok de lærde om. Rådgivende ingeniørers forening (VG, 22 juli 2019) har estimert vedlikeholdsetterslepet og oppgraderingsbehov bare på fylkesveiene til opp mot 600 milliarder kroner. For de kommunale veiene er behovet beregnet til 300 milliarder. På vann- og avløp er også etterslepet omfattende og anslått til 390 milliarder. Hva med å bruke litt av vår enorme rikdom på «å bygge landet»?

Transportfirmaenes økonomi påvirkes selvsagt også av den dårlige infrastrukturen som årlig fører til omfattende forsinkelser, utforkjøringer og skader for mangfoldige millioner på både vogntog og gods. For ikke å nevne tragiske og unødvendige dødsulykker. I tillegg kommer økt slitasje på kjøretøy, høyere drivstofforbruk, mer forurensning og dårligere driftsøkonomi.

Uansett vurderinger og utredninger om eventuell samfunnsøkonomiske nytte av å bygge ut jernbanen videre nordover, så vil man trenge veier. Jernbane vil selvsagt kun gå til sentrale tettsteder/terminaler der videre transport må foregå på bil. Sjømateksport som vel skal erstatte oljesektoren i årene fremover vil uansett trenge moderne og effektive veisystemer for tungtransport. “Ingen har så dårlig tid som en død laks” som det sies i oppdrettsnæringen.

I privatøkonomien lar vi som regel ikke huset eller bilen forfalle selv om det er dyrt å reparere. Men hva gjør våre politikere med landets infrastruktur? “Stikker hodet i sanden og håper at det går over” er vel kanskje den beste karakteristikken.

Alvorlige dødsulykker skjer, og politikerne kommer med noen uklare signaler for å utsette problemene. La oss vise “handlekraft” og sette opp noen fartsbokser, så kan vi utrede saken noen år til… Vi vet at dårlige veier medvirker til hver tredje dødsulykke. Dette samtidig som man sørpå er i full gang med å bruke over 17 milliarder kroner på fire kilometer (!?) ny E18 i Bærum der toget går parallelt med veien. Eller er dette en bevisst politikk for å øke fraflyttingen i nord?

Mulig at oljen har bragt oss “ære og vår økonomiske makt” som Lind hevder, men det er lite som minner om ære når man ser litt nærmere på viktig infrastruktur, og spesielt på hovedveiene i Nord-Norge som skal ivareta verdiskapningen i landet både i dag og etter at oljeeventyret er over. Flaut er vel heller en mer passende karakteristikk. Sjelden har vel begrepet “å spare seg til fant” vært mer riktig.

Kommentarer til denne saken