«Æ har jobb i jula, så da blir æ å ho May Lise alene hjemme på julekvelden, i den forbindelse så tenkte vi at vi kan invitere hjem noen som er alene på julekvelden og som vil ha god mat og hyggelig samvær (æ spandere alt) Om du er alenemor, enke/enkemann, par, enslig osv. ikke noe hindring, æ kan komme å hente deg/dere, ta kontakt.»

Denne meldingen la Jarl Inge Falch ut på Facebook. Og meldingen har fått flere tusen likere, og folk er imponert over parets hjertegodhet.

Venter herremann

– Får dere mange på besøk på julekvelden?

– Så langt har en eldre herremann meldt seg. Så det blir koselig å få besøk av ham. Det er nok flere som er ensomme, men det sitter nok litt inne å ta kontakt med fremmede, sier May Lise Falch til iFinnmark.

– Hva står på menyen i kveld?

– Ribbe, julepølse, medisterkaker, med alt tilbehør, svarer May Lise.

– Og til det dessert blir det multekrem, skyter mannen inn.

– Er det du sjøl som har plukket ingrediense til multekremen?

– Nei, det er svigerfar. Han pleier å komme på besøk i bærtiden. Han er over 70 år. Og sprek som faen, fastslår svigersønn Falch.

Kokken i Scaniaen

– Hvis noen leser denne saken tidlig på julaften, kan de melde seg i dag for feiring sammen med dere?

– Klart det! Det er det samme om man koker til to eller sju. Man må bare lage litt mer av alt. Men jo tidligere vi får beskjed, jo bedre, så kokken vet hvor mange det skal lages mat til, smiler May Lise.

Og kokken det er henne, selv om mannen, Jarl Inge, faktisk er utdannet kokk. Men han liker helst å «kokkelere» bak et ratt i en Scania lastebil, med brøyteskjær foran, og strøsand i kassa.

Får Jarl Inge Falch prate om brøyting og brøytebil, er han en lykkelig mann. Da iFinnmark er på besøk, er han lykkelig mens praten går, og vi setter til livs pepperkaker og to rause kaffekrus.

King of the road

I innkjørselen til deres nye, stilige hjem i Lakselv, står den karakteristiske blå Scaniaen med den ildrøde Scania-griffen på siden. Og øverst i «panna» på bilen, lyser navnet til far sjøl.

Jarl Inge Falch og hans menn brøyter fra Lakselv og ned til flyplassen, en sving bortom Holmen bru, og helt ut til Olderfjordkrysset.

– Vi er to mann på vakt i jula, og det har heldigvis bare meldt godvær! De andre, som har småunger, har fått ta fri, sier Jarl Inge Falch.

De to brøytebilene han har i drift, sysselsetter fire, med to mann i reserve.

Rak innover fjorden

Jarl Inge er egentlig fra Magerøya, og er tredjegenerasjons brøytesjåfør. Konemor er egentlig trønder. Og det var brøytingen som fikk dem til å reke inn Porsangerfjorden, og ende opp som lakselvværinger.

– 31. mars har vi bodd her i fire år. Jeg trives virkelig i Lakselv og Porsanger. Og det er koselig at det stadig blir flere, nye hus rundt oss her på Bjerklandfeltet, sier May Lise.

Jarl Inge forteller at livet som porsangerværing begynte med at han fikk brøytekontrakter i Porsanger.

– Jeg har røtter fra Billefjord, så Porsanger er ikke helt fremmed. De første fire årene jeg brøytet i Porsanger, så bodde jeg på hytta i Billefjord. Men til slutt tok vi et valg, og bestemte oss for å flytte. Vi fikk solgt både verksted og hus, og har bygd begge deler opp på nytt i Lakselv, forteller Jarl Inge, og viser oss stolt rundt i den stilige kåken.

Dronehavari

– Ka i farsken! Har ikke kjerringa reid opp senga, flirer han, når han viser oss soverommet.

Videre går vi til kontoret, der en drone står parkert i kroken.

Det vakte en del latter i Lakselv i sommer, da May Lise på Facebook utlovet dusør til den som kunne finne dronen. Dronepiloten hadde nemlig rotet vekk luftfarkosten midt under flygingen. To gutter fant dronen, og berget ispengene for den sommeren!

Vi spør Falch om det har blitt havari med brøytebilen noen ganger?

– Jo, da: Jeg har logge i grøfta, og jeg har havnet på taket i elva. Og jeg har knust en bil nesten fullstendig! svarer han tørt.

Vi spør så fruen om hun noen ganger er redd for mannen, som er ute med brøytebilen i all slags vær?

– Nei, jeg stoler på ham. Jeg har selv vært med i brøytebilen, og sett. Så jeg vet han kan jobben sin. Han tar ikke unødige sjanser, og det er gjennomtenkt alt han gjør.

Gubben nikker ettertenksomt, og tar igjen ordet:

– Det skjer ting når man blir eldre. Da man var ung, var man udødelig. Nå vet jeg at man ikke er det. Man er mer forsiktig på egne vegne. Og når du har drevet bedrift noen år, så vet du hva utstyret koster. Kjører man ting i stykker, så svir det i pengepungen. Derfor blir man litt mer lessen med alderen, fastslår han.

Presten og jævelen

Spesielt lessen var han ikke den julaften han brøyta på Magerøya, med presten sjøl som passasjer:

– Vi kjørte fra Honningsvåg i titiden til Gjesvær hvor han skulle holde sin første gudstjeneste. På returen fra Skarsvåg ble det et himla uvær. Vi starta fra Skarsvåg klokken to, og var ikke fremme i Honningsvåg før i sekstiden om kvelden. Det var dårlig sikt, så rett som det var dulta jeg borti kantsteine med plogskjæret, og presten kunne kikke ut sideruta ned over stupet. Han måtte innrømme at han var litt redd. «Jeg har jo kjerring og unger hjemme, så du må få meg trygt hjem», sa presten. Jeg svarte; «det har jeg også. Og jeg er i tillegg nygift!»

Jarl Inge Falch flirer godt, og fortsetter historien:

– Vi var på nedsiden av Gjesvær i Nikolinebakken. Det var jævlig glatt. Jeg måtte ut å sette på kjettinger. Da fikk jeg en ekkel følelse. Det føltes som om det sto en bak og så på meg. Så da jeg kom inn i bilen, så måtte jeg fortelle presten at «jeg tror beineste at jævelen sto på yttersiden og overvåket meg». Men jeg ble ikke redd. Siden jeg hadde med en utsending fra himmelen inne i brøytebilen, så ville det gå bra!

Kolonne og kjærlighet

Mye har forandret seg på brøytefronten siden Jarl Inge turnerte på Magerøya.

– Været har forandret seg. Det har blitt kaldere vintre, og mindre snø, forteller han.

Falch mimrer tilbake til gamle dager, med snøfokk og kolonnekjøring på Magerøya:

– Når vi kjørte kolonne, så tok vi den største bilen i følget, ofte en Mitsubishi Pajero, i slings fast i brøytebilen. Og så hadde vi resten etter der igjen i slepetau, i lang, lang rekke. Så var det bare å gi gass og slepe hele følget igjennom uværet. Sånn gjorde vi det før. Hadde vi gjort det i dag, hadde vi vel blitt kastet i fengsel, ler Jarl Inge Falch.

Han blir avbrutt av en hissig mobiltelefon. Det er en av sjåførene som ringer. Det er trøbbel i taket. Sandtaket.

Vi benytter anledningen til å få noen ord med May Lise. Vi lurer på hvordan brøytesjåføren slo kloa i trønderpia?

May Lise ler hjertelig: «Det høres så toillat ut, at den historien må han fortelle sjøl! Men jeg kan si så mye, at han var en reddende engel!»

Bestemors jul

Jarl Inge er tilbake fra telefonen, og er selvfølgelig ikke tung å be, når vi vil høre sjekkehistorien:

– Det skjedde selvfølgelig under brøyting og kolonnekjøring, smiler han.

– Jeg kjørte ikke brøytebilen selv, men følgebilen.

På denne tiden jobbet May Lise på butikken i Kamøyvær, og var på tur å kjøre ut varer til kunder i Skarsvåg. Men ruskeværet hadde gjort at bremsene på bilen hadde frosset, og hun sto bom fast i grøfta.

– Jeg sa at hun fikk bli med i min bil. Så vi løftet over eskene med varer. Jeg gikk bak henne hele tiden og bar varer. Det var der det var best utsikt, humrer Jarl Inge Falch.

Siste leveransen var hos Alma Falch, Jarl Inges bestemor.

Der ble de sittende og snakke.

– De var så koselig å sitte der å prate med ho. Så jeg bestemte meg der og da for å utsette kolonnen med en god halvtime, smiler Jarl Inge.

Kona bryter inn: – Jeg begynte å stresse litt, og sa vi burde skynde oss for å rekke kolonnen. «Slapp bare av. Det er jeg som bestemmer når kolonnen går», sa bare Jarl Inge!

May Lise smiler bredt. Så bredt som bare en kvinne, som nylig har blitt bestemor kan smile.

– Jeg ble bestemor for 14 dager siden til lille Linnea, forteller hun stolt.

Sønnen Kim Daniel Falch bor i Tromsø, og May Lise har nylig besøkt sønnen og slektas ferskeste tilskudd.

– Det var stor stas! Vanligvis er jo sønnen vår hjemme til jul, men med en nyfødt baby går ikke det i år. Så det er også derfor vi åpner vårt hjem for andre på julaften, forklarer hun.

Jarl Inge er som nevnt tredje generasjons brøytesjåfør. Men han vet ikke om det er noen i den nye generasjonen Falch som vil ta opp tråden når han en gang kaster inn håndkleet.

Må ha genfeil

– Du må egentlig være født med en «genfeil» for å ville bli brøytesjåfør, ler han selv.

– Det er lange dager, og surt og kaldt. Du må være ganske «eti» for å holde på med dette. Og det holder ikke bare å gi gass om vinteren. Man må drifte hele året igjennom. For min del består sommeren i å drifte med asfalt i semihengeren. Det er så kostbart utstyr i dag, så det kan ikke stå stille.

Og apropos «kostbart utstyr»: Det er selveste julaften i dag, og de fleste av oss skal åpne presanger. Jarl Inge Falch kan ikke åpne sin største «pakke» riktig ennå. Men den er under produksjon, om ikke akkurat på julenissens verksted. Vi snakker om en sort Scania T730 snutebil. Med 730 gamper under panseret. Bilen skal motiv-lakkeres med gambler-tema. Herligheten skal være leveringsklar i mars.

Og Falch – som gleder seg som en unge – fastslår selv, avslutningsvis:

– Det blir Norges råeste lastebil. Garantert!