(Nordnorsk debatt)

En rekke fremtredende personer innenfor politikk og samfunnsliv i Sør-Varanger retter i et debattinnlegg hard kritikk mot politimesteren i Finnmark, Ellen Katrine Hætta.

Bakgrunnen er en reportasje i Dagens Næringsliv hvor Hætta advarer mot sammensatte hybride trusler i nord, og tar til orde for at alle fiskerihavner stenges for russiske fiskefartøy. I dag er det kun tre havnebyer som har åpne havner for russiske fiskebåter - Kirkenes, Båtsfjord og Tromsø - alle i Nord-Norge. Politimesteren sier også til DN at Nord-Norge er et testområde for Russland, ved at ulike trusler utøves til bruk i hybrid krigføring.

Dette har fått ordføreren i Sør-Varanger, fagbevegelse og en tilnærmet tverrpolitisk gruppering i grensekommunen til å rette et angrep mot en politimester som skal forebygge og etterforske straffbare handlinger mot rikets sikkerhet.

Les også

Argumenter om at vi støtter Putin ved å holde havnene åpne, holder rett og slett ikke vann.

Dette er spesielt, av flere grunner. Ikke minst fordi det skjer samtidig som norsk samfunnssikkerhet blir utsatt for kontinuerlig stresstesting. Det kan tolkes som at lokale politikere og næringslivsledere mangler tillit til den etaten som skal sikre Norges trygghet, og kanskje særlig tryggheten til alle de som bor i en utsatt grenseregion.

De som har signert debattinnlegget, blant andre Ap-ordføreren og Høyres ordførerkandidat, skaper en direkte motsetning mellom norske sikkerhetstiltak mot Russland og bosetting i Øst-Finnmark. Det er all grunn til å tro at budskapet blir godt mottatt ved den russiske ambassaden, når de leser teksten, får den oversatt til russisk og skynder seg å sende den hjem til oppdragsgiverne i Moskva.

Det er selvfølgelig ikke tilsiktet. Men når maktmennesker i vår grensekommune helt i nordøst advarer mot stengte grenser og norsk “isolasjonspolitikk”, vil det utvilsomt bli ønsket velkomment av Putin-regimet. Der setter man alt inn på splittelse mellom sentrale myndigheter og befolkningen i de vestlige landene som har iverksatt økonomiske sanksjoner.

Det er merkelig å hevde at det er Norge som isolerer Russland. Er ikke det å snu saken på hodet? Realiteten er at det er Russland selv, gjennom sin blodige angrepskrig i Ukraina og brudd på folkeretten, som har isolert seg fra både Norge og andre vestlige land.

Men utspillet i Sør-Varanger er nok et eksempel på hvordan lokal forståelse kan komme på kollisjonskurs med hensynet til nasjonal sikkerhet. Det ser ut til å være et mønster.

Anklagene mot politimesteren minner for eksempel om deler av Kirkenes-samfunnet sine angrep på norsk e-tjeneste i etterkant av arrestasjonen av Frode Berg i Moskva i 2017.

Et annet eksempel er da en leder i et lokalt næringsselskap rykket ut få dager før den russiske invasjonen, og advarte mot den norske e-tjenesten som “opptrer på en måte som kan forhindre folk på hver side av den russiske grensen i nord å bygge tillit til hverandre”.

Vi bor i et demokrati, og ytringsfriheten har heldigvis vide rammer. Synspunktene er legitime, og man er i sin fulle rett til å fremsette dem.

Men at man velger å angripe en politimester i Finnmark, som i en nasjonal krisesituasjon bruker sin autoritet og kunnskap til å formidle et tydelig alvor, gir imidlertid grunn til ettertanke.

Sør-Varanger sitt forhold til Russland viser seg nok en gang å være spesielt. Russiske interesser øver åpenbart sterk innflytelse på sysselsetting og arbeidsliv. Det er et avhengighetsforhold som er heiet fram med økonomiske og politiske incentiver fra norske myndigheter, deriblant forhenværende utenriksminister Jonas Gahr Støre, gjennom mange år. Sør-Varanger har gjort det de har blitt oppfordret til. Nå setter denne arven tonen i den lokale samfunnsdebatten.

Men her er Norge nå i en særstilling. At en tilsvarende advarsel mot vestlig “isolasjonspolitikk” skulle bli fremsatt i en grenseregion i Finland eller de baltiske statene, med sine historiske erfaringer med russisk autokrati og nasjonalisme, har formodningen mot seg.