(Nordnorsk debatt)

Ekteskapet mellom Troms og Finnmark er på vei inn i solnedgangen. Først gjennom separasjon i to år, deretter skilsmisse i januar 2024.

Onsdag vedtok fylkestinget å starte prosessen med å dele opp fylket som ble sammenslått fra 1. januar 2020.

Omsider har man også akseptert at man må levere en utredning til regjeringen som begrunner en slik oppdeling. Det er ikke nok med en papirlapp i hånda til kommunalminister Gram, slik man lenge gikk rundt og håpet på.

Nå gjenstår bare å gjøre opp boet, der alt skal reverseres, med unntak av lønna til de administrative topplederne.

Det er litt av et paradoks. Lønnshoppet var begrunnet i et økt ansvar de ikke vil ha eller ønsket å ta i et nytt storfylke. Når hele begrunnelsen for lønnsøkningen blir borte beholder man likevel sine privilegier.

Det står i skarp kontrast til et Finnmark der økonomien er totalt skakkjørt. Bygdene går uansett i fakkeltog for å beholde skoleklasser med en og to elever.

Men i en framtidig selvstendig økonomi virker det ikke realistisk at lærere skal stå i tomme klasserom og undervise.

Særlig ikke når man mangler penger til det aller mest nødvendige. Det finnes for eksempel ingen penger til veivedlikehold.

Det er manglende handlingsevne og ansvarlighet gjennom flere år som slår tilbake som en politisk boomerang. De alarmerende kuttene i videregående skole er en varslet ulykke etter budsjettdisiplin som ikke går inn i historien som noe lærestykke.

Fra nå av kjører Troms og Finnmark videre i et rent platonisk ekteskap. Det blir særeie med to adskilte økonomier uten felles konto. Det blir en hard tørn for Finnmark som får akkurat det de har bedt om.

Mye av diskusjonen bærer preg av en naiv tro på at det skal skje et mirakel. At Staten igjen skal komme inn som en reddende engel. Men særbehandling vil utløse kraftige reaksjoner i de andre fylkene om regjeringen går inn og dekker underskudd i nord.

På mange måter er det bakrusen etter det voldsomme utdrikkingslaget før bryllupet som kommer tilbake som skallebank for fylkespolitikerne. Gjeldsgraden ble økt, budsjettene ble blåst kraftig opp.

Ideen i 2018 og 2019 var å ta med seg så mye gjeld som mulig inn i samlivet og binde den nye ektefellen fast. Det slår nå tilbake, og på en spektakulær måte.

For nå må begge partene gå ut av ekteskapet med det samme som de tok med seg inn.

Diskusjonen om Troms og Finnmark er preget av sterke følelser og aksjonister med mye makt, men med enkle svar på alt. På veien dit har man også lukket øynene for formalitetene.

Den kaotiske saksbehandlingen knyttet til oppløsningen er et eksempel på det.

Det viste seg at det likevel ikke er nok med en overskrift («Søknad om deling») fra fylkesrådet, det må ifølge delingsloven foreligge en begrunnet og godt utredet søknad vedtatt av fylkestinget, og det tok lang tid før man skjønte det.

Det er ikke så rent lite oppsiktsvekkende. Signalet er at i nord er det liksom ikke så nøye. Og så har man i tillegg glemt at det ikke er fylkestinget selv eller en kommunalminister fra Senterpartiet som vedtar deling til slutt, men Stortinget.

Hele skuespillet har vært en flau affære, og plasserer nok en gang Finnmark i en kombinasjon av offerrolle og forlegenhet.

Alt dette i sterk kontrast til Viken som gang på gang viser til solid saksbehandling og respekt for lovverket, det gjelder både tilhengere så vel som motstandere av regionreformen for Viken.

I Finnmark ropes det som så ofte før etter «bakroms»-vedtak og snarveier, mens den samme typen retorikk ble brukt og misbrukt villig vekk i kampen mot regionreformen.

Det tyder på svak situasjonsforståelse, dessverre med en fryktelig befolkningsutvikling som bakteppe. Men det vil man helst ikke snakke så mye om. Det tryggeste er å innta rollen som museumsforvaltere, faste i troen på at alt var bedre før.