Gå til sidens hovedinnhold

Allerede som niåring skjønte han at familien har dårlig råd: - Jeg nevner ikke for andre at vi noen ganger sliter

Artikkelen er over 1 år gammel

– Du har sikkert hørt rykter om Kroken?, spør han.

15 år gamle Dibran Melani minner om en edgy modell i en Benetton-reklame. Høy, naturlige krøller i luggen, kul og avslappet i kroppsspråket. Han har et godt smil som når øynene når han ler.

Skråtaket i loftsstua på Kirkens Bymisjon i Tromsø sentrum er ikke vennlig mot høyden hans. Han plasserer de lange beina, iført svart Select-bukse, så godt han kan i sofaen.

Over 100.000 barn og unge i Norge vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. Tallet har tredoblet seg siden 2001. 800 av dem bor i Tromsø. Dibran er en av dem.

Han har sagt ja til å snakke med Nordlys om hvordan det oppleves.

Sammenlignet med de andre

Dibran er husvarm i sentrumsgården hvor bymisjonen holder til. Moren, Mubera, har tatt Dibran, lillebroren og lillesøsteren med hit siden de kom til Tromsø. Året var 2011. Nå kommer Dibran også hit alene for å være med på møtene til ungdomsklubben «Tusj».


Han husker ikke nøyaktig når det gikk opp for ham at familien hadde mindre penger til rådighet enn mange andre.

– Det var nok da jeg var ni år og var på besøk hos venner. Når jeg sammenlignet meg med dem, skjønte jeg at vi ikke hadde så gode senger og møbler hjemme. Det var vel da jeg innså at vi sleit litt, sier han.

Familien bor i en kommunal bolig i Kroken på fastlandssiden av Tromsø.

– Å ha et godt hjem der man trives er viktig, Og så bør det være varmt der, sier han.

Fattigdomsbrøl

De ansatte på Kirkens Bymisjon kaller Dibran fattigdommens Greta Thunberg. Gjerne det for Dibran. I likhet med Greta ønsker han seg et brøl. Et fattigdomsbrøl.

Han skulle ønske boligdebatten i Tromsø ikke handlet så mye om tett eller høyt eller hvem som skal få bygge på de fineste tomtene, og at det ikke var markedskreftene som styrte det meste.

Foreløpig blir det med håpet.

– Vi har aldri eid noe. Mamma betaler nesten 10.000 kroner i måneden for leiligheten vi bor i. Vi har bodd der i ti år. Det vil si at hun har betalt omtrent 1 million til Tromsø kommune. Det er mye penger, uten at hun får noe igjen. Vi får ikke engang lov av Boligkontoret til å male veggene hjemme.

Dibran har malt rommet sitt likevel. Han gjorde det selv. Han ville at veggen skulle være svart.

– Jeg fikk printet ut masse bilder av venner og sånn som jeg har hengt opp på rommet. Og så fikk jeg tak i parkett på Finn, helt gratis. Jeg vil at rommet skal være litt ok når jeg får besøk.

Boligdrømmen

Da han i fjor fikk møte barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, var det en mer sosial boligpolitikk de snakket om.

– Flere kommuner har ordningen «leie til eie». Da går husleien til nedbetaling av boliglånet. Det betyr at man til slutt kan eie boligen. Det høres skikkelig bra ut, sier Dibran.

Han rynker litt på nesen. Smiler litt. Han har egentlig ikke lyst til at moren skal eie akkurat den leiligheten de bor i nå.

– Nabolaget er ok. Leiligheten vår er også ok, men det er skikkelig kaldt på golvene og den er ganske trang. Dessuten er det mye som bør fikses på. Vi ringte kommunen og ba om maling til plattingen.

Det er tre år siden nå, ifølge Dibran.

– De sa de skulle komme, men de kom aldri.

Han tenker det burde vært bedre, men vet det kunne vært verre.

– Det finnes mange som bor dårligere enn vi gjør. Jeg var hos en kamerat. De bodde i en kommunal bolig der de ikke kunne lukke vinduet en gang.

Dibran drømmer om et hus med fint, stort kjøkken, med plass til mange.

Nav

– Er det andre ting du tenker burde endres i Tromsø?

– NAV. Det er vanskelig å nå fram på kontoret i Tromsø. Åpningstida er blitt så kort. Jeg har vært der sjøl, for å hjelpe mamma. Hun var så stresset for å gå dit alene.

– Hva skjedde?

– Jeg husker ikke detaljene helt, men vi satt og ventet. Jeg holdt mamma i hånda siden hun stresset slik. Hun hadde tatt fri fra jobben for å rekke, men det var lang kø. Vi rakk ikke komme inn før det stengte.

Slik burde det ikke være, mener Dibran.

Flere fattige barn

  • I 2017 bodde nærmere 106 000 barn under 18 år i fattige familier. Det er vel 4000 flere enn året før, og i alt 10,7 prosent av alle barn under 18 år tilhører nå en fattig familie.
  • Barn med innvandringsbakgrunn er i flertall, men de siste årene har det også blitt flere barn uten innvandrerbakgrunn i lavinntektsgruppen.
  • Å tilhøre en husholdning med vedvarende lavinntekt/fattig familie betyr at man har relativt lite penger å rutte med sammenlignet med det som ellers er vanlig i samfunnet.
  • Forskning har vist at dersom barn opp­lever bare ett enkelt år i fattigdom, så setter det langvarige spor i voksenlivet. Studien viser at barn og unge som opplever fattigdom i oppveksten, har lavere inntekt og større problemer med å få arbeid som voksne.

Kilde: SSB

Fremtiden

Dibran går på Kroken ungdomsskole. Han vurderer å ta helse og oppvekstfag etter ungdomsskolen, men synes det er vanskelig å bestemme seg.

– Vet du hva du vil bli, da?

– Jeg kunne godt tenke meg jobben til Ann-Karina, hun som er daglig leder på bymisjonen.

Han bryter ut i latter, og fortsetter forklarende:

– Altså, jeg vil jo ikke ta fra henne jobben, men jeg vil gjerne jobbe som sjef i en organisasjon som for eksempel Kirkens Bymisjon.

– Hvorfor?

– Jeg liker å jobbe med folk og vil gjerne være med å gjøre en forskjell. Jeg synes bymisjonen gjør en viktig jobb, sier han, før han smiler.

– Og så liker jeg å sjefe litt, haha.

Han sier han er ambisiøs, og han klarer seg ganske bra på skolen.

– Men jeg sliter litt i matte. Jeg fikk aldri hjelp med leksene av mamma. Hun har ikke gått på skole, så det er jo ikke hennes feil at hun ikke kan hjelpe meg.

Å bli dømt av andre

Mubera jobber i vikarbyrå, som renholder. Og jobber mye.

– Jeg nevner ikke for andre at vi noen ganger sliter. Mamma står virkelig på, men det hender vi ikke har penger til husleia.

– Hvorfor forteller du det ikke?

– Jeg vet ikke. Men jeg har venner som støtter meg og forstår. Samtidig vet jeg jo at noen folk dømmer meg.

– Hvordan kan de dømme deg?

– Jeg går mest i treningsbukse. Det var in før, men jeg har det fortsatt. Jeg har alltid vært redd for at folk skal dømme meg for at jeg går i klær som er annerledes, men nå bryr jeg meg ikke, sier Dibran.

Han sier han har lyst til å oppgradere stilen sin. Få seg klær som skiller seg litt ut.

– Men det koster jo flere tusen, og jeg har ikke sagt til mamma at jeg vil ha nye. Hun gir oss ting vi ønsker oss av og til. Hun er skikkelig god til å få ting til å strekke til. Det er ganske dyrt med tre barn, det vet jeg.

– Men jeg tjener jo litt selv.

Senterlederens assistent

Dibran er ute i god tid. Han tar rulletrappa opp etasjene. Det er siste fredag i november. Det er Black Friday og stille før stormen på kjøpesenteret Nerstranda. I dag er det ventet storinnrykk på senteret.

– Det blir sikkert en hektisk dag i dag, sier Dibran.

– Der kommer kronprinsen min, stråler senterleder Veronica Evertsen i det Dibran kommer inn på kontoret.

Minutter senere er står Evertsen og Dibran bak servicevogna og klargjør kremmerhus med ferskpoppet popkorn som Dibran skal dele ut til kunder.

Da senterleder Evertsen trengte ungdom som kunne være senterverter på Nerstranda, kontaktet hun Kirkens Bymisjon. Hadde de noen ungdommer som kunne tenke seg en ekstrajobb?

Dibran var bare 13 år da han begynte i jobben.

– Jeg håper jeg får beholde ham i mange år til, sier Evertsen.

Hun hjelper ham å manøvrere vogna inn i heisen.

– Veronica er skikkelig grei. Hun stiller krav til meg og gir meg ansvar. Hun har sagt hun kan være referanse for meg om jeg skal søke jobber senere, sier Dibran.

Hans første oppgave på senteret var å lage ballongdyr til barna som besøkte senteret. Siden har han hatt en rekke oppgaver. Han har blant annet hatt sommerjobb som senterlederens assistent.

Han liker å tjene egne penger.

– Noe spesielt du sparer til?

– Lappen.



Kommentarer til denne saken