Velger sine egne

Artikkelen er over 15 år gammel

Som rabiat punkvokalist kom han ikke spesielt langt, men i dag er EMI-sjef Per Eirik Johansen (44) den mektigste mannen i norsk platebransje. Hans navn er uløselig knyttet til de største nordnorske artistene de siste åra.

DEL

Lene Marlin, Madrugada, Sivert Høyem, Röyksopp – alle har de slått gjennom med Virgin eller EMI-stempel på platecoverne sine. Etter oppsiktsvekkende resultater på Virgin, ble Johansen toppsjef da Virgin og EMI ble slått sammen. Da kom også Tungtvann under Johansens vinger. For ordens skyld: Nå har hip hop'erne fløyet videre til Christer Falck.

Johansen har også jobbet med Bel Canto, som bandets manager i en årrekke, og duoen Drecker og Johansen er nå også under kontrakt med EMI.

Sjøl om direktøren fortsatt elsker å gå på konsert og drikke øl, har han kommet et stykke siden han sto på scenen som rabiat, anarkistisk frontfigur i band som Bols og Søt Hævn, kjent for linjer som ...det bor ei heks på Skaugum... som for alltid vil være en del av den norske punkhistorien. Anneli Drecker har seinere fortalt at hun var redd da hun så Johansen på scenen, utagerende som han var, med vilt blikk drylte han gjerne halvlitere etter publikum.

Madrugada genierklært

Men noe internasjonalt gjennombrudd ble det aldri, ikke i nærheten en gang.

– Det var helt utenkelig da vi dreiv på på 80-tallet. Vi lå på et mye dårligere nivå enn de beste i dag. I dag er det en helt annen verden, i dag har artistene tro på at det går an å breake.

– Og det tenkte du ikke på da du sang i Bols for eksempel?

– Søt Hævn var mer et band som kunne blitt stort, men vi spilte bare for oss sjøl. Vi tenkte ikke engang på å få platekontrakt, det viktige var kicket ved å spille, å få ut energien. Jeg husker at Bols fikk en gig på Club 7 i Oslo, det var en skikkelig happening at et tromsøband skulle spille på Club 7. I dag opplever vi at Madrugadas Grit geniforklares i The Times i England.

The Times' anmelder ga albumet fem av fem mulige poeng, og skrev blant annet: «Don't bother visiting Detroit for the current hottest source of bluesy rock – Madrugada's tiny home town of Stokmarknes is where it's at.»

Bel Canto viste vei

– Det var Bel Canto som viste veien for nordnorske og norske artister, og la grunnlaget for den elektroniske scenen i Tromsø. De dro rett til Brussel og brukte det som base. Det har inspirert mange indieband i Norge. En ny milepæl ble nådd med Lene Marlin. Det var første gang at en norsk artist klarte å krysse over i det globale popmarkedet med en skive som var produsert i Norge og hvor alt rundt var norsk. Det har betydd enormt mye videre. Jeg har ikke glemt a-ha, men de slo gjennom fra England.

Johansen er begeistret og imponert over Röyksopp som klarte det som egentlig ikke skal gå an:

– De breaka inn i en mainstream verden fra en sjanger som er veldig smal. Det eneste som irriterer meg er at bergenserne har løyet dem på seg. Madrugada har også et enormt crossoverpotensiale. Da vi begynte å jobbe med dem, sa folk at den type musikk ikke selger mer enn maksimalt 12.000 i Norge. Nå har Industrial Silence solgt over 100.000, og interessen for dem er stor i England. Sånt ville vært umulig på 80-tallet.

– Fordi verden er annerledes, eller fordi bandene nå holder en høyere kvalitet?

– Det er en kombinasjon av de to tingene. Den norske platebransjen var også helt ræva på 80-tallet, også de som produserte; lyden og alt var helt ræva. Nå spør folk i utlandet hvorfor det kommer så mye bra musikk fra Skandinavia og lille Norge. Jeg tror en av årsakene er at vi snakker engelsk så bra. Vi har en anglofil kultur som er inspirert av England og USA. Vi får takke NATO for det, ha-ha.

Må ut for å slå gjennom

Mange forklarer Per Eirik Johansens suksess med at mannen har bevart den glødende interessen han alltid har hatt for musikk. Han er ikke økonom eller spradebasse først og fremst, men har et øre for god musikk, for artister som har noe ved seg som kan videreforedles og bygges opp, gjerne over noen år.

Men å gjøre det med Nord-Norge som base, det er verre:

– Man må nok ut, rett og slett fordi det er så langt å reise. Det er ikke noe apparat her oppe, ikke noe studio – ingenting. Det er betenkelig faktisk, at de nordnorske artistene som har slått gjennom ikke er utviklet her, aller har reist ut.

– Må det være sånn?

– Det er ikke sikkert, verden blir mindre. Bergen har jo klart å bli et senter, artistene derfra flytter ikke til Oslo. Det var artig på By: larm forleden, endelig så jeg et bra band fra Tromsø også: Thee Mono Sapiens. De var ikke helt der ennå, men de sto i hvert fall ikke bare og sutra.

Sier en smørblid Per Eirik Johansen.

Per Eiriks favorittliste:

Album:

1. MADRUGADA: Industrial Silence

– Denne spilte jeg nettopp for noen i New York, og albumet har et eller annet ved seg som folk catcher opp på. De låner fra de største legendene – Pearl Jam, Nick Cave, Doors, Iggy Pop, Velvet Underground – og kommer fra det.

2. RÖYKSOPP: Melody AM

– En av de skivene som alle andre artister refererer til, alt fra Moby til Elton John. Innenfor elektronisk musikk er dette den største skiva siden Depeche Modes store album.

3. LENE MARLIN: Playing My Game

– En fin kombinasjon mellom den skandinaviske popkulturen og singer/songwriter-tradisjonen. Lene Marlin har et enormt formidlertalent. Dette er også en debutskive, det er et eller annet med debutskiver.

4. BEL CANTO: Birds of Passage

– En fantastisk plate. I europeisk sammenheng definerte den et helt nytt lydbilde. Denne skiva kombinerer Geir Jenssens galskap, Nils Johansens musikalitet og Annelis fantastiske stemme.

5. PUSSYCATS: Mrrr Mrrr

– Jeg vokste opp med Pussycats og fikk med meg hele imagebildet: Logoen, skandalene, afroen til Ottar – det var skikkelig sus over det. Dessuten hadde Pussycats et helt eget sound, mye takket være Trond Graffs gitar og Ingmar Stjärndals orgel.

Beste låt (urangert):

RÖYKSOPP: Eple

– Den beste låta på skiva. Lydbildet og alt traff så veldig, og den ble breaka via TV.

PUSSYCATS: Just A Little Teardrop

– Hadde verden vært så liten da som nå, kunne den blitt like stor som for eksempel My Generation med the Who.

LENE MARLIN: Unforgivable Sinner

– Det er en rar følelse når du merker at du har en superhit mellom hendene. Jeg husker jeg spilte den for en del kolleger i utlandet før den kom ut. Etter halvannet minutt reiste de seg opp.

Artikkeltags