På sin plass med jazz

Artikkelen er over 15 år gammel

Noen få hender er nok for å telle opp antall nordnorske jazzplater. Men skal man si noe om kvaliteten på de beste musikerne fra landsdelen, så må man fram med den internasjonale målestokken.

DEL

Harstad kino, 1.april 1969. På plakaten; hele tre orkestre: Reidar Knutsen fra Narvik med band, Pussycats og en ung, ukjent saksofonist som hadde med seg tre andre, enda mer ukjente musikere. De tre var Jon Christensen, Terje Rypdal og Arild Andersen. Saksofonisten het Jan Garbarek.

I salen satt en ung Øystein Norvoll. Han hadde det fint.

– Jeg likte alt, alt var like fint. Jeg må vel innrømme at jeg kanskje sa at Garbarek var bra fordi de andre ikke gjorde det, jeg var vel ikke helt med på notene.

Vi sitter i stua hjemme hos Marit Sandvik (46) og Øystein Norvoll (49). Begge markante nordnorske jazzmusikere og har i en årrekke vært engasjerte i det nordnorske jazzmiljøet. Øystein spiller gitar. Marit synger. To kritikerroste utgivelser har hun på baken: Song, falls soft fra 1995 og Even Then (Mothers Song) fra 2002. I mursteinen Penguins Guide to Jazz on CD har Song, falls soft fått topprating, fem av fem poeng. Boka beskriver plata slik: «A quite marvellous record». Og om Marits stemme: «...strong, lean voice is perfectly at ease...»

Samlealbum

Strålende kritikker til tross, noe å leve fett av er det ikke.

– Jeg jobber halv stilling som sykepleier og prøver å fylle resten med å være jazzmusiker – det er et helvetes liv. Men jeg føler at jeg har noe å tilføre en tradisjon, men jazz er smalt. Vi opplever at mange rynker på nesa når de hører ordet jazz, mens de ofte forandrer mening når de blir eksponert for det. Ordet jazz har en odiøs klang.

For tre år siden samarbeidet Marit og Øystein om å gi ut samlealbumet Distant Reports (Gemini) i forbindelse med Nordnorsk Jazzforums 30 års jubileum. På plata finnes tidligere uutgitt musikk med landsdelens fremste jazzmusikere gjennom tidene.

Begge to står støtt i jazzen, men veien dit var ingen snarvei.

– Hjemme i Harstad var jeg en liten barnestjerne. Jeg spilte gitar og sang viser, og opptrådte på mange Oluf-show blant annet. Det tok tid før jeg kom til jazzen, det er ikke det første du hopper på, men jeg hadde nok havnet der uansett, forteller Marit.

Likte Pussycats

Øystein var tidligere ute.

– Jeg var 13 år da jeg begynte å høre på jazz. Det fantes jo bare en TV-kanal og en radiokanal. Hvert år var det sendinger fra festivalene i Molde og Kongsberg, og musikken gikk inn. Jazzen var mye mer synlig før, sier Øystein.

Som understreker at han også hadde et sterkt forhold til rock som ung. Pussycats' Just A Little Teardrop og Graveyard Paradise med 1-2-6 ble spilt omtrent i stykker.

– Hva med nordnorsk jazz?

– Den første nordnorske jazzplata var Notice fra 1981 med Thorgeir Stubø, gitaristen fra Narvik som døde i 1986. Den vant Spellemannprisen.

De to jazznestorene forteller at det ikke er gitt ut mange nordnorske jazzplater. Siden 1981 har det faktisk ikke blitt flere enn mellom 20 og 30.

– Men det som er artig med Nord-Norge er at vi har en veldig jazztradisjon i forhold til hvor få folk som faktisk bor her. På 60-tallet i Oslo var det to nordnorske pianister som hadde omtrent alle kompjobbene med både nasjonale musikere og alle de store internasjonale som kom til Norge for holde konserter. De to var Terje Bjørklund fra Narvik og Ivar Antonsen fra Fauske, sier Øystein.

Mange gode musikere

Få utgivelser, få musikere – men de er ofte gode, de som er, konkluderer Marit og Øystein og ramser i fellesskap opp flere fremragende musikere fra Nord-Norge: Pianist Jørn Øien, pianist og trommeslager Reidar Knutsen, de saksofonspillende brødrene Frode og Atle Nymo og Hallgeir Pedersen fra Øksfjord, Bjørn Alterhaug og Thorgeir Stubø – den kanskje mest kjente av dem alle.

– Han kunne like godt vært fra Manhattan, han er så god, sier Øystein.

Et annet bevis på at kvaliteten er god fikk de to under Festspillene i Nord-Norge i Harstad på slutten av 90-tallet. Legende Chick Corea var i Harstad for første gang.

– Han hadde en gimmick med ta en fra publikum opp på scenen for å spille med han. Det skjedde også i Harstad, mange ropte at Jan Gunnar Hoff måtte gå opp, og til slutt gjorde han det, og satte seg ved pianoet sammen med Chick Corea. Corea spilte noen fraser, og Jan Gunnar fulgte på. Så ble det litt mer intrikat, Jan Gunnar fulgte på. Det samme skjedde igjen, mer og mer intrikat, og Jan Gunnar fulgte med. Du så du på øyan til Chick Corea at han lurte på hva i all verden som skjedde. Til slutt ble han helt «What am I gonna do now?». Salen kokte, forteller Marit.

Bossanova

– Hva slags jazz er det som har preget den nordnorske jazzen?

– Noen sier at Nord-Norge er bebop-land. Det er i hvert fall en akustisk tradisjon, mener Marit.

– Du finner alt mulig egentlig. Du finner hele spekteret, men kanskje ikke så mye elektronisk musikk, sier Øystein, og nevner tradisjonstro artister som Vannebos Dixieland Band og de mer moderne, fusionpregete utgivelsene til gitarist Tore Morten Andreassen.

Om ikke så lenge kommer det en ny vekst til det lille, men fargerike bedet av nordnorske jazzplater. Da går Bossa Nordpå i studio for å spille inn sin bossanovamusikk på plate. Med Marit Sandvik ved mikrofonene.

– På 70-tallet skulle man helst synge på nordnorsk, men det har jeg aldri gjort. Jeg har sunget på engelsk – og brasiliansk.

Marit og Øysteins liste:

Album:

1. TOVE KAROLINE KNUTSEN: Blå kveill

2. THORGEIR STUBØ og DOUG RAY: Everything We Love (1985)

3. TERJE NILSEN: Kanskje

4. PUSSYCATS: Psst Psst

5. MARI BOINE: Gula Gula

6. TORE JOHANSEN: Windows

7. JAN GUNNAR HOFF: Moving

8. BJØRN ALTERHAUG (med Tore Brunborg, Vigleik Storaas og Trond Kopperud): A Ballad (1986)

9. TRYGVE HOFF: Snart gryr en dag (samlealbum)

10. BEL CANTO: Shimmering, Warm and Bright

Beste låt:

TOVE KAROLINE KNUTSEN: Kom sommarvijnn

Artikkeltags