Fra Mrrr Mrrr til Madrugada

Artikkelen er over 15 år gammel

Som et realt kick off i Nordlys' og NRKs kåring av tidenes nordnorske album og låt, satte vi sammen et lite, men representativt panel. Kvinner og menn, unge og litt mindre unge – fra alle tre fylker.

DEL

– Nå skal dere høre!

Per Kristian Olsen har et ansiktsuttrykk vi ikke har sett maken til siden Ole Gunnar Solskjær avgjorde Champions League-finalen mot Bayern München i 99.

– En av de beste popsinglene i verden. Ever. Faktisk. Få med ever! hojer Per Kristian, finnmarking, Pussycats-biograf og kulturjournalist med license to produsere norsk rocks historie for NRK, og viser fram trofeet: En original 45-tommer med Pussycats' Just A Little Teardrop fra 1966

Fauskeværing og rock'n roll-dealer Egon Holstad (32) ser mer ut som Oliver Kahn i ovennevnte situasjon.

Purdy Patsy er min Pussycats-favoritt.

Kari Myklebost (30) gleder seg over låta; Sverres sang, den uimotståelige produksjonen, Trond Graffs geniale poprefreng.

– Fra den tida ungdomskulturen var ung, det er noe opprinnelig over den, sier Kari – historiker og sentral i Perspektivet Museums snart gryteklare utstilling om ungdomskulturens utvikling i Tromsø.

Rune Hagen, heksehistoriker, eks-programleder for det legendariske nærradioprogrammet Musikk Maksimum, listeautist og bodøværing opprinnelig lytter i stillhet. Men så kommer han.

– Jeg har den bare på 5.plass på min liste.

Sjokk og vantro.

Dylan på gutterommet

Hagen smyger en CD inn i spilleren. Trykker på play. Så faller verden på plass igjen:

– Ah, selvfølgelig.

126 – Graveyard Paradise fra 1967. Asa Krogtofts mesterverk. Andektig lytting. Kåret til tidenes nest beste norske melodi av Dagbladets lesere i 1982.

– Bob Dylan på gutterommet i Bodø, men det holder mål, sier Per Kristian.

– Det som er artig er at de to mest populære norske bandene i denne perioden var nordnorske. Pussycats og 126, sier Rune.

Nordlys Lørdag har samlet et en kvinne og tre mann stort ekspertpanel for å dra igang kåringen av tidenes nordnorske album og låt. Åsted: Per Kristian Olsens kontor ved NRK i Tromsø der han sitter og legger siste hånd på NRKs serie om norsk rocks historie. De fire har satt opp sine lister, og har med seg sine favorittplater. Her både CD-spiller og en god, gammeldags platespiller. Med andre ord: En fin kveld. Med lytting, diskusjon og tilløp til småkrangling.

Krangling om Bel Canto

– Nå skal jeg spille noe som er skittøft, noe som fortjener å være med i konkurransen om beste låt, sier Per Kristian.

Fra skrivebordet plukker han opp det ikke akkurat verdensberømte Wizards fra Narvik.

– De dro faktisk til Sverige før Pussycats. De lå og vaka, men slo aldri gjennom. Det var etter å ha truffet Wizards at Pussycats ble inspirert til å dra til Stockholm de og.

– Nå er det nok gammelmannspop. Fordelen med min generasjon er at vi kan skumme fløten av det beste, vi tror ikke at alt fra 60-tallet var bra, sier Egon.

Som likevel må innrømme at The Wizards See You Tonight som strømmer ut av høyttalerne, slett ikke er noen ueffen poplåt.

Kari og Nordlys Lørdags utsendte finner tonen da vi oppdager at vi har nøyaktig samme favorittlåt; Bel Cantos Blank Sheets fra debutalbumet White-out Conditions fra 1987.

– Nei, der tar dere feil, angriper Rune:

– Dette har jeg hørt grundig på, og den beste Bel Canto-låta er Unicorn fra 1992.

Arktisk lydbilde

Uten at det får Kari til å forandre mening.

– Bel Canto for meg er den tida jeg begynte å gå på Brygga, og White-out Conditions står seg like bra ennå. Bel Canto dannet skole i det typiske arktiske lydbildet som Tromsø har blitt så kjent for, og som vi også finner igjen hos Röyksopp.

Egon tar til orde for at det bare er i Tromsø man fortsatt tror at Bel Canto enda er så svære, i Norge ellers er de ikke så store – kun i Nord-Norge. Og Mexico.

Egon lysner imidlertid kraftig da det blir hans tur, og han får dra opp Madrugada-debuten Industrial Silence fra forundringsplastposen sin.

– En sinnsykt viktig skive. Madrugada var det første norske rockebandet som gikk rett inn på 1.plass på VG-lista, og de gjorde det med debuten sin. Skiva kom også i en tid da påtatte eksperter og sanne idioter i Akersgata sa at rocken var død og sånne ting. Madrugada er det beste nordnorske bandet. Ever!

– Ja, den må med på lista, men hos meg kommer den lenger ned, sier Per Kristian.

– Ja, noe annet ville vært dumt. Jeg husker jeg fikk en Madrugada-demo i posten. Jeg hørte ikke mer enn 20 sekunder før jeg ringte og booka dem inn til den første konserten i Tromsø. Det kosta 4000 pluss fire pakker røyk, sier Egon.

Rune Hagen har også Madrugadas debut på første plass.

Graveyard Paradise som tidenes beste nordnorske låt og Industrial Silence som tidenes beste nordnorske album holder begge også mål som noe av det aller beste som er gitt ut i Norge, slik jeg ser det, sier Rune.

Skeptisk til kvalitet

Det skal innrømmes, deler av panelet var til å begynne med en smule skeptisk til å sette opp lister med nordnorske favoritter, rett og slett på grunn av en tvil om det fantes et stort nok antall utgivelser som holdt et godt nok nivå. Gledelig er det derfor at jo lenger panelet holdt på, jo sikrere ble de på at jovisst er det utgitt mange, gode nordnorske plater.

– Fra perioden 1966 til 2004 har jeg ingen problemer med å plukke ut minst 50 nordnorske album som faller i smak. Det synes jeg sier litt om en rik og variert musikktradisjon over mange år. Mine ti første album er kremen av denne kulturtradisjonen, sier Rune.

Egon er litt mer skeptisk:

– Jeg er blant de som mener mye den nordnorske musikken er relativt oppskrytt og videre ikke kan måle seg med det som har kommet fra byer som f.eks. Oslo, Bergen og Trondheim. Dessverre. Man må liksom også innrømme at TIL ikke er verdens fotballag, sier Egon og følger opp med en innrømmelse som sitter langt inne:

– Ei heller Fauske Sprint.

– Jeg har mye punk på lista mi. Det var flere gode punkeband. Problemet var at de stort sett ga ut singler, også kom det aldri noe mer, sier Kari og namedropper Søt Hævn, Asfaltparasitta, Bols og Norgez Bank.

Sistnevnte kjent blant annet for verselinja: Når Jack Berntsen heng på hjell, da føler vi at vi er tell.

Kontroversielt

Timene går, vi er på vei inn i kontroversielt farvann. Per Kristian lovpriser Nils Aslak Valkeapää som en pioner, som en samisk Bob Dylan. Triumferende slår han sitt kjæreste vinylklenodium i bordet; Valkeapääs debut, en sjelden og verdifull 10-tommer av alle ting. Per Kristian forventer unison anerkjennelse, men får det ikke.

– Oh my God som jeg skulle solgt den og blitt rik. Jeg har ikke palestinsk musikk i samlingen min heller, selv om jeg støtter dem i sak, proklamerer Egon.

– Du må ikke være så fordomsfull, sier Valkeapää-tilhengeren.

– Visst faen skal jeg være fordomsfull. Jeg tror simpelthen ikke på folk som sier de liker alt. Det er altfor komplisert å skulle gå rundt og være åpen til absolutt alt hele livet, mener Egon.

Per Kristian prøver å få til en forsoning, og setter på Tobben & Ero. Egon kommer med knottene først:

– De hadde med Phil Collins på platene sine, og er derfor diskvalifisert.

Kari vil snakke om electronica.

Substrata med Biosphere fra 1997. Den er så utrolig gjennomført. Det er utrolig – der sitter altså Geir Jenssen oppi Tromsdalen og lager så bra musikk. Jenssen er på en måte Gudfaren, det var han som formidla kontakt med bransjen for Röyksopp.

– Det er mange vi ikke har snakka om, for eksempel Jørn Hoel, Trygve Hoff og Halvdan Sivertsen – hele den nordnorske visebølgen, kommer Rune på.

– Jeg har Ungdomslaget Ny Von på min liste. Det husker jeg foreldrene mine spilte da jeg var 5 -6 år gammel. Skikkelig venstreradikal propaganda: ...du har ikkje lyst til å slå deg ned i Oslo..., siterer Kari.

Nordnorske tekster tilbake

På Per Kristians liste kjemper Madrugada med Tove Karoline Knutsen og Arvid Hanssens Blå Kveill om 10.plassen – og taper med knepen margin.

– Jeg må langt ned for å finne nordnorske tekster på min liste. Det beste er engelskspråklig.

– De nordnorske tekstene forsvant på 70-tallet, men har kommet tilbake med Tungtvann, mener Kari.

Panelet har problemer med å definere noe særegent nordnorsk fellestrekk ved de nordnorske plateutgivelsene.

– Det er ikke noe som er genuint nordnorsk, det finnes ikke noe eget nordnorsk sound. Kanskje visebølgen på slutten av 70-tallet, men den er overkjørt nå. I dag er det kun nostalgi, sier Rune.

– På et felt har musikk herfra tilført noe, og det er på det samiske området, sier Per Kristian.

– Det sier jo litt mer at Biosphere får en helside i NME, sier Egon

– Jeg vil si at Nord-Norge har biddratt med mye når det gjelder electronica også, mener Kari.

Avslutningsvis en tur innom kultavdelingen. Per Kristian finner fram Pjokken Eides Pjokken synger Rødt, hvitt og flott, en plate alle synes er fin å se på, men som ingen vil ha på lista si. Per Kristian finner det også for godt å sette på Lofotens egen Dr. Fish med sin norsk versjon av Iggy Pops I'm the Passenger – Jeg bor i Lofoten med strofer som ...skreien vokser på tre...

Egon Holstad vurderer om det han skal prøve å skjære av seg ørene med Vidar Vang-skiva han har i fanget før han omtaler verket i forsiktige ordelag:

– Åh Gud forby og dobbelt fatwa!

Artikkeltags