Terningkast 4: Forener amerikanske og urnorske tradisjoner

Øystein Greni spiller fint på sin akustiske gitar, men vi savner at han river i sin trofaste Fender Jazzmaster.

Øystein Greni spiller fint på sin akustiske gitar, men vi savner at han river i sin trofaste Fender Jazzmaster. Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

Hippiestemning fra Bigbang.

DEL

BigBang tar en ny retning med sitt niende studioalbum.

Som de første to singlene indikerte, søker låtskriver Øystein Greni mot Battle Of Evermore og populærutgaven av folkemusikken.

Det er egentlig ikke så rart at de prøver seg i et litt annet spor, atten år etter debuten Waxed (1995) og etter mer enn tjue år som band.

Roligere

I sin mer kjente rock’n’roll-innpakning markerte de uansett et foreløpig karrierehøydepunkt med sitt forrige album, den støyende Epic Scrap Metal, for to år siden - en skive jeg anmeldte til en positiv firer.

I lys av rotasjonen den har hatt hjemme hos meg i ettertid, skulle det nok ha vært en femmer, men et par litt for rolige og kjedelige låter trakk den gang ned.

Disse rolige stemningene har fått mer plass på The Oslo Bowl, likevel blir det ikke kjedelig denne gangen.

Hippiestemning

De akustiske folklåtene fargelegges fint av Grenis gitarspill og hans dyktige kompanjonger, Nikolai Hængsle Eilertsen og Olaf Olsen, på henholdsvis bass og trommer.

Bandet har hatt hyppige besteningsutskiftninger i løpet av årene, men denne utgaven av trioen - som gjenoppsto da Eilertsen returnerte i 2009 - har alltid stått som den sterkeste for min del.

Den mest radikale forandringen i lydbildet stammer fra gjestemusikerne fra Valkyrien Allstars og den der tilhørende innføringen av instrumenter som kantele og hardingfele, samt Gillian Welchs' langvarige partner, David Rawlings, på banjo og gitar.

Dette kler den California-stempla hippiestemningen som oppleves gjennom brorparten skiva, og det er ikke sånn at BigBang mister seg selv, selv om denne anmelderen savner at trioen trykker litt mer til som på New Woman eller signaturen To The Mountains.

Crosby og Petty

Litt fart på sakene blir det imidlertid med den 60-talls-leflende Little Heart Bomb og den Tom Petty/Traveling Wilburys-inspirerte Lazy Eye.

Sistnevnte er skivas høydepunkt sammen med tittelsporet, hvor Lissie dukker opp som hun gjorde på No One for to år siden.

Skivas duett er likevel forbeholdt tidligere Donkeyboy-partner Linnea Dahle på No Place Nowhere, som drar tankene til en annen stjerne på musikkhistoriens himmel, nemlig David Crosby.

The Oslo Bowl er et fint avbrekk i Bigbang-katalogen, men inneholder litt for mange hvileskjær og litt for lite krutt. Det er liksom noe med det bandnavnet.

Artikkeltags