(iHarstad)

Denne saken ble først publisert 25. september 2021. Den utrolige historien om ringen er blant de mest leste hos iHarstad i år og løftes nå opp for nye lesere.

I 1972 rystes det lille samfunnet på Grytøya av to luftfartsulykker. I juli krasjer ett av Forsvarets Twin Otter fly i fjelltoppen Litjetussen. Det er 17 personer om bord, flere av dem barn. Alle omkommer.

Bare et par måneder senere skjer det en ny luftfartsulykke på samme øy. Denne gangen er det et amerikansk helikopter som styrter i forbindelse med en NATO-øvelse. Andrepiloten på helikopteret er Henry N. «Rick» Pilger, en fenrik i den amerikanske marinen. Både Pilger og de to andre i besetningen omkommer.

I marineakademiets nekrolog står det at Pilger var den type menneske alle likte å være sammen med. Han var karismatisk, noe som gjorde at man fikk et ønske om å følge han.

– Han etablerte seg raskt som en av de mest likte karene i kompaniet. Tøff både fysisk og psykisk, og han utmerket seg i matte og alle typer sport, men spesielt fotball. Han var en begavet leder, og var kompaniets leder første skoleår, en ære han virkelig fortjente.

Hjemme i USA ble Pilger gravlagt på Riverside Cemetery of Farmington i Connecticut.

Hva som skjedde den fatale kvelden kan du lese her.

På jakt etter rypa

Vi spoler frem 21 år. Hans Krogstad er på jakt på Jamnfjellet på Grytøya. Den erfarne jegeren er på jakt etter rypa, men det er noe helt annet han finner denne dagen.

– Jeg kom over et område hvor det var en del stål- og komposittdeler. Først trodde jeg det var rester etter en rakett, skutt opp fra Andøya Space Center. Da jeg fant en olivengrønn, militær hanske med avrevne fingre, skjønte jeg at det dreide seg om noe helt annet.


Midt mellom et par steiner ser Krogstad noe som skinner. Han bøyer seg ned og plukker opp en ring. Det er ikke en hvilken som helst ring. Rundt den store blå opalen, som er sentrert midt i ringen, står det «United States Naval Academy». Inni står det Henry N. Pilger. Det er en eksamensring fra 1970, og den er fra den amerikanske marinen.

Krogstad pakker med seg funnet og drar videre. Nede fra fjellet kommer han i prat med noen fra lokalbefolkningen, og de forteller om en helikopterulykke. Hjemme i Harstad kontakter han broren som er lege på flystasjonen på Bardufoss.

– Han gjorde noen undersøkelser, og det viste seg at amerikanerne ville rydde opp i dette selv. Den norske havarikommisjonen eller norske myndigheter var ikke involvert i ulykken.

Mange funderinger

Det blir mange tanker og funderinger for Krogstad. Hvem var mannen som hadde båret ringen? Hadde han kone? Hadde han barn? Familien ville sikkert sette veldig stor pris på å få ringen.

– Da jeg jobbet i Tromsø, ble jeg kjent med en amerikaner. Det amerikanske utenriksdepartementet hadde på den tiden en avdeling i Tromsø som het US Information Service. De jobbet med å bistå med informasjon om amerikanske retningslinjer og hva amerikanske styrker gjorde i Norge, sier Krogstad.

– Amerikaneren var flyttet fra Tromsø og jobbet nå for den amerikanske ambassaden i Stockholm.

Etter å ha pratet med kontakten sin i Stockholm, ble Krogstad oppringt av Commander Nadolsky i den amerikanske marinen.

– Nadolsky fortalte meg at han hadde fått nyss i at ringen var blitt funnet, og han ville sette stor pris på om han kunne få den tilsendt. Marinen satte sin ære i å bringe slikt til de pårørende.

– Dessuten, sa Nadolsksy til meg. – Jeg sitter her og ser på hånda mi, og jeg har akkurat den samme ringen som du har funnet.

En vaspeis fra nord

Før Krogstad sender ringen til ambassaden, får han Håkon Ruud til å ta bilder av den, så har han i alle fall et minne. Sammen med ringen legger han et brev med info om hvor han fant den, GPS-koordinater og litt generell informasjon om Grytøya. Dager blir til uker, og uker til måneder. Krogstad hører ikke noe fra ambassaden. Til slutt ringer han og spør om de har funnet de etterlatte.

– Det var 21 år siden ulykken skjedde og kona hadde flytta. Henne fant de ikke. På den tiden var det ikke like enkelt å finnen noen i USA som det er i dag. Foreldrene hadde også flyttet, og de fant heller ikke dem, forteller Krogstad.

– Jeg tenkte at jeg har da gjort mitt. Når den amerikanske ambassaden ikke finner dem, kan vel ikke en vaspeis fra Nord-Norge gjøre noe mer.

Det blir flere jaktturer på Krogstad. Han er ofte oppe på Jamnfjellet, og da ser han bort på området hvor han fant ringen og tenker: Der lå Pilgers ring.

Når han er i Oslo vurderer han å stikke innom ambassaden og høre om noe nyheter angående ringen, men det blir aldri til at han gjør det.

– Det føltes for ille at jeg ikke skulle finne ut hva som hadde skjedd med funnet mitt. Jeg tenkte ofte på ringen med blå opalstein.

Et tilfeldig møte

Våren 2021 møter Krogstad tilfeldigvis Håkon Ruud på Clas Ohlson, og de begynner å prate om den gamle ringen.

– Jeg spurte om han muligens fortsatt hadde bildene av den, og det hadde han. Det gamle fotoarkivet hans var gjort digitalt, så et par dager senere fikk jeg bildene på e-post.

– Kort tid etter, kontaktet Ruud meg på nytt. Han hadde funnet noen gamle bilder av Pilger og nekrologen hans. Det gjorde at jeg fikk blod på tann og ville finne ut mer.

Krogstad ringer ambassaden for å høre om de noen gang fant noen å gi ringen til, men det har gått mange år. Damen på sentralbordet ber han vente, men tiden går og til slutt legger han på. Han tar så kontakt med den norske havarikommisjonen, for å høre om noen der kanskje kan hjelpe han.

Får hjelp fra havarikommisjonen

Ved havarikommisjonen kommer Krogstad i kontakt avdelingsdirektør Kåre Halvorsen. Halvorsen blir nysgjerrig på saken. Han har familie i Kvæfjord og kjenner til Harstad og Grytøya. Han setter Gjermund Kjerkreit på saken.

– Det ble en god del detektivarbeid, forteller Kjerkreit.

– Amerikanerne har et litt annet syn på Forsvaret og veteraner enn vi har i Norge. Jeg pløyde gjennom mange forskjellige sider på nettet som er dedikert de som har mistet livet i tjenesten. Det ble en del e-poster mellom meg og de som vedlikeholder disse sidene.

De han prater med setter i gang letingen etter etterlatte, og det tar ikke lang tid før han får svar. Henry N. Pilger har en datter. Hun var bare 15 måneder da faren omkom i ulykken.


Pilgers eneste datter

I San Diego bor Abby Wadsworth Boretto, eneste datter etter Henry Pilger. Hun fikk aldri bli kjent med sin far. De eneste minnene hun har av han er de hun har blitt fortalt. Ringen har hun hatt i mange år, men det er først nå hun har begynt å lete etter Hans Krogstad.

– For meg startet det hele noen måneder før jeg fylte 50 år. 50 er et ganske spesielt tall. Det er en alder som mange er redd for å møte. Det er som om man blir med i en egen klubb. For meg føltes det godt. Jeg er ikke sikker på hvorfor.

Tiden før den store dagen bruker Abby til å gå gjennom minner fra tiden hun var ung. Gamle familiealbum blir sett gjennom, og bokser med memorabilia blir gjennomsøkt. Hvor har hun vært de siste 50 årene? Hva har hun gjort? Og kanskje det viktigste: Hvor er hun på vei? Mange spørsmål hun ønsker svar på. Blant bilder og gjenstander finner Abby en gammel brun konvolutt. Det er en konvolutt hun ikke har åpnet på mange mange år.

– Siden jeg ikke kjente min biologiske far, savnet jeg han ikke, men det var et tomrom. Man kan føle et savn etter noen som har gått bort, men for meg var det mer et hull siden jeg aldri fikk bli kjent med han.

– Selv om jeg ikke kjente min far, er jeg imponert av over alt han oppnådde. Det må ha vært en fantastisk følelse å få akseptbrev til United States Naval Academy av senator Robert Kennedy. Å bli militær pilot krevde styrke, både mentalt og fysisk. Etter hva jeg har forstått så var han en fantastisk mann.

Kommer fra en forsvarsfamilie

Abbys mor kommer fra en forsvarsfamilie. Hennes morfar, Dwight Wadsworth, gikk ut av samme militære skole som Henry og var kaptein i marinen.

– Jeg tror det var naturlig for min mor å gifte seg ned en marineoffiser. Siden hun vokste opp som datter av en offiser, var det militære livet alt hun visste om. Det var nok en slags trygghet i det.

– Min mor snakket aldri om min biologiske far. Kanskje var det for tungt for henne. Hun giftet seg på nytt da jeg var åtte år gammel, og livet bare fortsatte som om ingenting hadde skjedd. Jeg har hatt et fantastisk liv, med en sterk familie rundt meg.

Da Abby fyller 16, får hun en ring i gave av moren. Det er en gullring. En safir omringet av mindre diamanter, og den passer henne perfekt. Ringen er en replika av Henrys ring. En «sweetheart"-ring som offiserer tidligere pleide å gi til sine forlovede.

– Det var en helt episk gave. Jeg hadde en gjenstand som knyttet meg til både min mor og min far. Det var et lite plaster på det store tomrommet jeg følte.

– Den vil komme tilbake

I 1990 flytter hun til Hawaii og mest mulig av fritiden tilbringes på Mauis strender. En ettermiddag, mens hun er ute og svømmer, blir hun overrasket av en stor bølge. Hun dukker under den, men i det hun kommer tilbake til overflaten sklir ringen av fingeren. Den forsvinner i dypet og inn i sanden som bølgen har virvlet opp. Hun vet at hun ikke har store sjanser for å finne den igjen, men bruker likevel noen dager på å lete.

– Jeg var helt knust da jeg mistet arvegodset. Jeg hadde veldig få gjenstander etter pappa, og nå hadde jeg mistet ringen han ga til mamma. Det var den ene tingen som bandt oss tre sammen. Det var en ring jeg hadde båret hver dag siden jeg fikk den, men jeg tenkte at den nok ville komme tilbake til meg på en eller annen måte.

Den store dagen

Vi spoler frem til tiden rundt 50-årsdagen, til Abby og den brune konvolutten. Inni den ligger tre ting: Et brev fra Commander Nadolski (datert januar 1994), et brev fra Krogstad (datert desember 1993) og en ring.


– Jeg hadde ikke åpnet konvolutten på mange mange år, og plutselig fyltes hele kroppen min med skam. Jeg mistenkte at min mor aldri skrev noe takkebrev, og jeg visste at jeg ikke hadde gjort det. Jeg satte meg foran datamaskinen og prøvde å finne Krogstad. Det eneste jeg fant var en artikkel skrevet om han, og den var selvsagt skrevet på norsk. Jeg kontaktet magasinet som hadde publisert artikkelen, men hørte aldri noe fra dem.

– Jeg er fortsatt skamfull over at jeg aldri sendte takkebrev da jeg fikk ringen hos mamma. Hvorfor jeg aldri gjorde det, vet jeg ikke. Jeg tror kanskje ikke jeg var klar. Det er jeg nå.

Hvordan hadde livet blitt?

Abby funderer til tider på hvordan livet hadde vært om hun ikke hadde vokst opp uten faren.

– Hvem vet hvordan livet hadde vært da. Hver dag tar vi avgjørelser som er med på å forme hvordan fremtiden blir. Vi prøver å ta de rette valgene og håper på det beste. En liten justering kan være med på å forandre hele livet ditt. Jeg tror man kan bli gal om man tenker for mye på sånt. Derfor fokuserer jeg mest på nuet.

Å vokse opp som enebarn og uten den ene forelderen kan være tøft. Abby vil med sin historie fortelle at det er mulig å oppnå lykke og suksess, selv om man møter ulykker på veien, skal man ikke la dem definere hvem du er som person. I dag er hun en selvstendig kvinne. Hun har sin egen familie, jobber for flere veldedige organisasjoner og som modell.

– Jeg føler jeg har en sterk integritet og er lojal. Det kan hende jeg verdsetter vennskap og forhold litt sterkere enn de som har vokst opp med begge foreldrene. Min far var patriot, og det er jeg også. Jeg er amerikansk og jeg elsker Amerika. Forsvaret, og jobben de gjør, synes jeg er viktig. De fortjener all respekt.

Evig takknemlig

– USA har vært i mange væpna konflikter over hele verden. Det er mange mødre og fedre, sønner og døtre der ute som ikke har vært like heldige som meg. Det er mange soldater som aldri kom hjem, og på landets kirkegårder finnes det flere tomme kister. Jeg håper at en historie som dette kan være med på å tenne håp for alle de som har mistet noen. Denne magiske fortellingen om en ring som har vært tapt i 21 år kan finne veien hjem.

– At en privatperson fra et annet land har jobbet så hardt, og over så lang tid, for å forsikre seg om at ringen har kommet frem til familien, viser at verden er full av medmenneskelighet. Det gir meg et håp for fremtiden. Det er en nydelig ring, og Krogstad kunne ha tatt den selv. Det gjorde han ikke, og jeg er evig takknemlig for det han har gjort.

– Det er nesten magisk at både Krogstad og jeg har brukt det siste året på å finne hverandre. 27 år etter at ringen kom til rette, 49 år etter den grusomme hendelsen.

Planlegger besøk

Abby planlegger nå å besøke Nord-Norge våren 2022.

– Jeg føler at siden Krogstad har tenkt mye på meg og ringen, så er det viktig for både han og meg at det blir en vakker slutt på denne historien. Jeg kan ikke tenke meg en bedre slutt enn å besøke fjellet som tok min fars liv, og selvsagt gi en stor klem til mannen som ga meg denne gaven. Det er ikke bare min mors sweetheartring, som jeg mistet så mange år siden. Det er noe enda bedre.

Krogstad og Abby har enda ikke vært i direkte kontakt med hverandre. Alt av kommunikasjon har gått gjennom en tredjepart. Krogstad har lovd at feriehuset på Grytøya står klar til hun kommer til Norge.

God følelse

For Krogstad er det en god følelse å vite at familien har fått ringen. I nesten 30 år har han fundert og lurt på hva som egentlig skjedde med den.

– Jeg ble veldig beroliget da jeg fikk vite at den var kommet tilbake til familien. Etter så mange år, uten å ha hørt noen fra noen amerikanske instanser, fryktet jeg at ringen var mistet. Min første tanke da jeg fant den, var at kanskje han hadde barn som ville sette pris på å få den tilbake, og det er godt å vite at hans eneste datter har den.

– Jeg hadde nok ikke fått oppleve slutten på historien hadde det ikke vært for det tilfeldige møtet med Håkon Ruud på Clas Ohlson. Jeg er setter også pris på den jobben den norske havarikommisjonen har gjort for å finne de etterlatte. De trengte ikke å gjøre det, men de tok seg tid til det.