Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Enoksen starter med et forsøk på å svekke min troverdighet og vurderingsevne ved å peke på at jeg i tiden før 24. februar mente at sannsynligheten var lavere enn femti prosent for at Putin ville beordre angrep på hele Ukraina, og ved at jeg viste til den russiske tradisjon med villedning, løgn og påvirkningskampanjer, som på russisk kalles maskirovka, som jeg tillot meg å oversette med narrespill. Jeg kunne ha listet et tyvetall norske eksperter og analytikere, militære og sivile som var av samme oppfatning som meg i vurderingen av sannsynligheten for at Putin ville gå for et angrep på hele Ukraina. Egentlig var det vel kun en seniorforsker ved NUPI som på den tiden hevdet at sannsynligheten var mer enn femti prosent for at Putin ville gjøre det. At jeg pekte på at et angrep i Øst-Ukraina var det mest sannsynlige, nevner Enoksen ikke. Det ble jo imidlertid resultatet.
- Oddmund Enoksen: Skal vi komme Putin i møte?
Og så var det dette med narrespill. I ettertid har vi fått bevist at alt som ble servert fra Kreml var løgn og villedning, med gjentatte erklæringer om at det ikke forelå planer om invasjon, kun forflytninger av styrker på eget territorium, med en storstilt øvelse i Hviterussland i tiden forut for invasjonen, med droner over atomkraftverk, landgangsfartøyer inn og ut av Østersjøen og forflytninger av taktiske atomvåpen fremover mot grensene til NATO-land, og med retorikk og propaganda utad og innad som var ganske intens i lang tid forut for invasjonen for å påvirke opinionen både i Russland og i Vesten. Det å drive et spill på denne måten for å narre dem som ser på har jeg altså kalt narrespill. Kanskje Enoksen har et bedre forslag. At Putin også har narret seg selv i sin boble av egenkonstruerte forestillinger som ingen i hans klikk av klakkører har våget å korrigere, er en tragikomisk side av saken.
Når det gjelder Enoksens syn på det videre forløp i den katastrofale krigen i Ukraina, tar jeg det egentlig kun til etterretning. Han får mene det han vil, men helst bør meninger om noe så viktig baseres på kunnskaper og refleksjoner over mulige konsekvenser. Her halter det en del for Enoksen. Jeg vil anbefale ham, og alle andre som ikke har satt seg inn i hva som ligger av substans i Minsk 2- avtalen av 2015 om å se litt nærmere på avtalen. Det er det innholdet jeg hevdet bør være grunnlaget for «fredssporet» og for å få partene til forhandlingsbordet,. Det er ikke å gi etter for Putin, det er å konfrontere de krigførende parter med noe de har skrevet under på, men ikke etterlevd. Den franske president og den forrige tyske forbundskansler har vært medunderskrivere. USA har vært uenig i avtalen, og dessverre har den ukrainske regjering lyttet mer til amerikanerne enn til seg selv og vest-europeiske statsledere.
Når man har sterk sympati med Ukraina og beundrer landets modige og dyktige president Zelensky og fordømmer Russland og avskyr landets brutale og løgnaktige president Putin, kan det være nærliggende å gjøre den slutning at det beste er om ukrainske styrker kan beseire russerne og gjenerobre alt ukrainsk territorium, også de deler som ville fått en annen status om Minsk 2-avtalen var blitt fulgt opp. Gjør man imidlertid en konsekvensanalyse av et slikt standpunkt bør man ikke gå utenom å ta med følgende forhold:
- Etter tre måneder har krigshandlingene krevd minst 30.000 soldaters liv og tre ganger så mange sårede – ukrainske og russiske ungdommer – og forårsaket enorme materielle ødeleggelser. Tusenvis av sivile er drept og rundt ti millioner ukrainere er flyktninger eller internt fordrevne.
- De tapre ukrainerne står overfor verdens nest største krigsmaskin, og selv om vi forbauses over de mange svakheter som avdekkes i planlegging, ledelse, logistikk, våpens funksjonsevne, disiplin og kampmoral, er Russland i stand til å mobilisere langt mer enn hva de har ført til fronten så langt.
- Knapphet på avanserte våpen, såkalte presisjonsvåpen, har ført til at russerne tar i bruk «dumme» bomber og granater som treffer mer vilkårlig og øker sivile tap og ødeleggelser. Selv om sanksjonene vil hindre produksjon av nye, avanserte våpen, som er avhengig av spesielle metaller og halvledere som russerne ikke kan fremstille selv, vil de kunne trekke på enorme lagre av enklere våpen og ammunisjon og erstatte forbruket nærmest løpende i lang tid – ja, i flere år.
- Mariupol ligger i grus og flere byer og landsbyer har lidd samme skjebne. De russiske styrkene vil fortsette å gnage seg fremover langs Azovhavets kyst mot Odesa og inn i Transinistra-regionen i Moldova, og legge det meste i grus.
- Ukraina får tilført store og økende mengder våpen og materiell utenfra, som hjelper landet med å holde forsvarskrigen gående. Så betydelig er hjelpen at Ukrainas president nå erklærer at målet er å beseire russerne, dvs drive de russiske styrkene ut av landet – også fra territorier som har vært annektert eller kontrollert av pro-russiske opprørere etter 2014 og som i Minsk 2-avtalen er tiltenkt en annen status, med betydelig selvstyre innefor et føderalt Ukraina etter avholdt folkeavstemning.
- Putin er syk, veldig syk – mentalt synes han å ha psykopatens kjennetegn, eller den beslektede narsissist med personlighetsforstyrrelse. En av våre kjente psykiatere på dette fagfeltet, professor (emeritus) Ulrik Fredrik Malt pekte i en kronikk i Aftenposten medio mai på at Putin kan lide av Diabolsk Triade, som er det nærmeste man kommer til rendyrket ondskap. En slik person aksepterer ikke å tape, å miste ansikt. Vedkommendes reaksjon vil kunne være ekstrem.
- Putin har raslet med atomvåpensabelen helt fra krigens begynnelse, og selv om bruk av strategiske våpen med interkontinental rekkevidde og enorm sprengkraft ikke er sannsynlig, er bruk av et taktisk atomvåpen, som russerne har flere batterier av rundt Ukraina og langs grensene til NATU-land, ikke usannsynlig dersom Putin presses inn i et hjørne. Vår egen forsvarssjef er blant dem som uttaler seg slik.
Det er derfor jeg skrev at det beste kan bli det godes fiende for Ukraina og for de land og folk som rammes av en fortsettelse av krigshandlingene og en mulig bruk av et taktisk atomvåpen fra russisk side. I den russiske doktrine står det faktisk at atomvåpen kan bli brukt for å eskalere så kraftig at det fører til deeskalering – altså at motparten gir seg og kapitulerer. Doktrinen er utformet og bevisst kunngjort for å skremme, men i Putins syke hjerne kan skremsler bli omsatt til virkelighet. Og skulle det inntreffe er veien videre til kjernefysisk eskalering og utveksling med NATO farlig kort.
Oddmund Enoksen er imidlertid ikke alene om sitt syn. Han er i godt selskap. Den amerikanske president og NATOs generalsekretær mener det samme: Ukraina kan seire. De er imidlertid vage om hvilken pris som må betales for en seier