Etter å ha bodd 25 år i Tromsø ble det plutselig min tur til å bli «alt for godt kjent» på UNN. Spesielt på kreftavdelinga.

Jeg vil i all hovedsak berømme de fleste som jobber her. Det være seg både på sengeposten, poliklinikken, stråleavdelinga og andre avdelinger jeg har vært innom.

Jeg har skjønt at de fleste jobber «ratata» av seg for å gjøre meg, og alle andre, frisk. Likevel er det på UNN som på alle andre steder. Det er flotte og dyktige mennesker – og det er ikke fult så flotte mennesker. (De kan jo være dyktige uten at jeg fikk erfare det.)

I ni måneder har jeg vært mye på UNN, og skal fortsatt på besøk fremover. Det sier seg selv at jeg i denne perioden har møtt mange leger, sykepleiere, sekretærer osv. Og at jeg har hatt mange opplevelser. De aller fleste helt ok, men to skiller seg spesielt ut. Én god – og én dårlig.

La meg starte med den gode. Jeg hadde en fantastisk kirurg som fjernet min kul. Jeg møtte henne tre ganger. Hun var informativ, på godt norsk. Hun hadde glimt i øyet og godt humør. Vi flira i lag mange ganger. Og hun var dyktig. Meget dyktig. For meg var nok det viktigste av alt at jeg forsto at her hadde jeg å gjøre med en lege som helt klart ville mitt beste. Og jeg følte meg komfortabel med å «stille de dumme spørsmåla».

Ingvild, jeg kommer aldri til å glemme deg. Tusen, tusen takk.

Så til den spesielt dårlige opplevelsen. Det var en av legetimene jeg hadde før en ny cellegiftkur. Ved disse timene hadde jeg som oftest med meg en person til. Dette for at jeg ikke skulle glemme hva som var sagt, misforstå noe eller lignede. I et slikt legemøte, hvor jeg hadde med meg en venninne, fikk jeg følgende beskjed: «Når du etter hvert skal begynne å stråle er det meget mulig at du får lungekreft!» Vi var to som hørte det, min venninne er vitne.

For alt jeg vet er dette en dyktig lege. Men jeg lover, det var en periode jeg tenkte at jeg ikke skulle stråle. (Etter å ha prata med flere andre leger gjennomførte jeg mine fem uker med 25 stålinger som planlagt)

Som sagt har jeg, og mange med meg, mange opplevelser på UNN. Her har jeg vist til mine to ytterpunkter. Min konklusjon er derfor: Jeg vet det finnes mange dyktige mennesker som jobber på UNN. Men jeg vet også at en god del av disse menneskene har en del å gå på når det gjelder kommunikasjon. Syke mennesker er sårbare. Derfor er måten kommunikasjonen foregår på ekstra viktig.

Jeg jobber med kommunikasjon til daglig, og holder en del kurs om temaet. For at pasienter etter meg kanskje skal få det noe lettere, har jeg faktisk i mange måneder sagt høyt det jeg nå skriver:

Kjære Tor Ingebrigtsen, jeg kommer gjerne og holder kurs en time eller to for UNN-ansatte. Jeg lover at de kommer til å få seg noen «aha`er». Og jeg skal ikke ha en krone for det.

DIN HISTORIE:

En eller annen gang i livet vil de aller fleste av oss ha noe med Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) å gjøre. I de mange byggene, bak hundrevis av vinduer, utspiller det seg store og små øyeblikk. Mens nytt liv blir født, går andres liv bort. Håp tennes og håp slukkes.

Har du en liten eller stor historie fra sykehuset? Det kan være en sykepleier som gjorde de vonde dagene lettere, en pasient som ble en venn for livet eller en kjær en som lukket øyene for siste gang. Ingen historie er for liten.

Nordlys inviterer nå til skrivekonkurranse. Til alle pasienter, både gamle og nye, pårørende, leger, sykepleiere og alle andre som har med sykehuset å gjøre. Vi vil høre din historie.

Tema og lengde er fritt, men teksten kan ikke være mer enn 3000 tegn (inkludert mellomrom). Send inn ditt bidrag, navn og telefonnummer tilmittunn@nordlys.no

En jury vil kåre en vinner blant alle publiserte historier. Premien er et sentrumsgavekort til en verdi av 3000 kroner. Konkurransen blir avsluttet 1. mars.