Det ble et usedvanlig sterkt vitnesbyrd fra en sønderknust far. Ulykka skjedde i september, etter at faren hadde brukt hele sommeren på å rydde og opparbeide uteområdene på den restaurerte gården. Etter tidligere å ha kjørt vekk om lag 20 tilhengerlass med stein og grus fra plenen, var han denne dagen kommet fram til det aller siste lasset. Samboeren var ikke hjemme, og den to år gamle gutten hadde nettopp våknet fra middagshvilen. Gutten skreik og var sur. Faren ville ta gutten på fanget på traktoren, men gutten slo seg vrang.

– Han ville ikke sitte på fanget, han ville kjøre i traktorskufla. «Dufla, dufla, dufla», skreik han. Ja, ja, tenkte jeg, så får jeg kjøre noen meter med han i skufla – og så ta han inn i traktorhytta igjen etterpå. Jeg ville ikke levne gutten alene på gården, og skulle jeg ha tvunget han inn i traktorhytta kunne det blitt problematisk å kjøre så sint som han var, forklarte faren.

Skjebnesvangert øyeblikk

Dermed satte han gutten i skufla, rygget han inn på veien og begynte å kjøre framover i meget sakte fart – ikke mer enn gangfart. Skufla var bare 30 centimeter over bakken, og gutten sto vendt mot faren og holdt seg fast i kanten. Nå var han glad, og vinket til faren. Alt var i orden, men så syntes faren at han kom for langt ut til høyre på veien. Han så ned for å sjekke avstanden til veikanten, for å være sikker på at han ikke kjørte i grøfta. Da han så opp igjen var gutten borte, og det kjentes et lite dump i traktoren. I neste øyeblikk fikk han se gutten ligge livløs mellom forhjulet og bakhjulet på traktoren, og stoppet momentant.

– Jeg skjønte med en gang at han var død, og erkjennelsen av dette synet er noe jeg aldri kommer til å bli kvitt. Fra da har livet mitt ramlet i grus. Jeg har dømt meg selv for å ha tatt livet av min egen sønn, og den dommen kommer jeg ikke utenom. Den vil jeg ha på meg resten av livet.

Mente han hadde kontroll

Aktor Thomas Rye-Holmboe ville vite om ikke faren syntes det var uforsvarlig å plassere toåringen i traktorskufla. Til dette svarte faren at han ikke vurderte det som uforsvarlig der og da.

– Det største ønske på jord for en toåring er å være med på traktor, og der og da mente jeg det var riktig å gjøre det jeg gjorde. Jeg mente at jeg hadde full kontroll. Jeg kjørte veldig sakte, hadde øyekontakt med han der han sto og jeg ville ha klart å stanse traktoren i tide om jeg hadde sett han falle. Jeg flytta bare blikket et kort øyeblikk for å se til høyre. Jeg har aldri trodd at et lite øyeblikk kunne gå så fort. Jeg vet hva jeg har gjort, og jeg skulle gjerne ofret mitt eget liv om jeg kunne ha skrudd tida tilbake, sa faren.

Sterk kritikk av media

Om tida etter den forferdelige ulykka fortalte faren at den verste belastninga i tillegg til sorgen har vært media.

– De sneik seg rundt husdørene før liket var kaldt. Det gjorde forferdelig vondt, og det kulminerte med oppslaget på forsida i Nordlys da tiltalen mot meg ble kjent, sa faren, og beskrev dette som grisete journalistikk.

På den andre siden trakk han fram den utrolige støtten han og familien har fått fra venner og bygdefolk.

– Jeg har aldri trodd det gikk an å få så mye sympati og støtte. Det er ubeskrivelig.

– God og omsorgsfull far

Guttens bestefar vitnet også i retten, og han beskrev tiltalte som en god og omsorgsfull far, som blant annet hadde gjerdet inn eiendommen for at ikke guttungen skulle komme seg inn på veien. Bestefaren fortalte også om de grusomme dagene og ukene like etter ulykka.

– Det finnes ikke ord for å beskrive ei slik ulykke. Ingen kan ane hvordan noe slikt føles. Foreldrene var borte fra denne verden. Jeg gråt og fikk ikke sove på flere dager. Det kunne røre en stein, sa bestefaren, som også fortalte hvilket sjokk det var for hele familien når det i tillegg ble tatt ut tiltale for uaktsomt drap mot faren.