Det var et grusomt syn som møtte ham og lillesøsteren da de kom ned i stua.

– Det har vært vanskelig å fortsette å leve, men vi må. Det var det hun ville, sier han stille.

For lite straff

Nå er Vasilij Afanassiv 17 år, og i går vitnet han i lagmannsretten i ankesaken mot stefaren. For første gang siden drapsnatta sier han ja til å bli intervjuet i avisen. Han legger ikke skjul på hva han synes om straffen fra tingretten.

– Ti år er alt for mildt, sier han.

Den verste natta i deres unge liv bærer de fortsatt med seg. Moren var deres faste holdepunkt i livet etter at foreldrene skilte seg hjemme i Murmansk. Faren, som er fisker, er ute på havet i lange perioder. Derfor var forholdet mellom Vasilij, lillesøsteren og moren veldig nært. De kunne snakke om alt, og satte seg ofte ned ved kjøkkenbordet for å prate.

Fint i begynnelsen

Tidligere bodde de i ei blokkleilighet i Murmansk. Da Vasilij og søsteren kom hjem fra sommerleir for drøyt to år siden, fikk de vite at moren hadde fått seg en kjæreste i Norge. Han kom flere ganger på besøk til dem, var hyggelig, og da de ikke lenge etterpå flyttet til Finnsnes var moren og stefaren allerede gift. Ungene lærte fort språket og fikk stadig flere venner.

– Det var fint i begynnelsen. Da var han grei, forteller de.

Idyllen sprakk

Etter hvert sprakk familieidyllen. Ungene forteller om krangler, familievold og et stadig økende rusmisbruk hos stefaren. Når han røykte hasj ble han overstadig glad og lo mye, noe han ellers sjelden gjorde. Men terskelen for å utøve vold, ikke bare mot moren, men også barna, ble lavere. De ble mer og mer isolerte fordi stefaren nektet moren å ha kontakt med arbeidskollegene i kontorfellesskapet. Han ville etter hvert heller ikke at de skulle ha kontakt med hans familie.

Bråvåknet

Den natta moren ble drept hadde de hatt russiske venner på besøk, og Vasilij la seg litt seinere en vanlig.

– Jeg våknet av at mamma ropte på meg. Da jeg løp ut av rommet, hørte jeg et skudd. Jeg sprang ned trappa og så lillesøsteren min komme ut fra sitt rom. Først trodde jeg skuddet kom fra kjelleren, men da jeg åpnet døra dit var det mørkt. Så hørte jeg søsteren min skrike inne i stua, fortalte Vasilij i retten i går.

Søsknene fortalte at de ville ringe etter ambulanse, men ble stoppet av stefaren, som truet dem på livet med den samme hagla som hadde tatt livet av moren deres få minutter tidligere. Skrekkslagne ble de beordret ned i en stol og fikk beskjed om ikke å se på den drepte moren. Hun lå på golvet rett ved stolen.

Hvorfor?

– Vi spurte hvorfor han hadde gjort det og han svarte at han hadde et skitliv og ville skyte seg selv. Men hvorfor måtte du skyte mamma? sa jeg. Da svarte han at hun hadde fortalt lensmannen og alle at han var pedofil. Han var rasende, sa Vasilij.

Verken han eller søsteren tror moren ville gå ut og spre slike rykter.

Mens ungene fryktet for sine liv hørte de lyder fra moren på golvet. De trodde hun forsøkte å puste, og tryglet stefaren om å få ringe etter hjelp.

– Søsteren min sa «Mamma mi dør. Vi trenger hjelp». Til slutt fikk vi lov å ringe, sier han.

Minst fire av skadene moren hadde pådratt seg gjorde at hun allerede var død, men det visste de ikke da. Mens de ventet på ambulansen, forsøkte Vasilij å hjelpe lillesøsteren over sjokket ved å prate med henne. Han har fortsatt vanskeligheter med å tenke tilbake på det som skjedde. Traumet er for stort.

Hjelp fra folk

Ungene ble umiddelbart tatt hånd om av venner og bor i dag i fosterhjem på Finnsnes. Uten den hjelpen og omsorgen som folk på Finnsnes har gitt dem tror ikke Vasilij det ville gått så bra.

– Jeg må få takke alle som har hjulpet og trøstet oss i den vanskelige tida vi har hatt. Vi har ikke behøvd å være alene, og barnevernet har gjort en flott jobb så vi kunne komme tilbake til skolen og venner, sier han.

Vasilij synes også de nye fosterforeldrene har klart den vanskelige jobben å være ei erstatning for den moren og faren de ikke lenger har hos seg. Det er fosterfar Ulf-Tore Hårseide glad for.

Flotte unger

– Vi var visst blitt anbefalt og ble dermed oppringt med spørsmål om vi ville være fosterforeldre. Vi har aldri vært i noe fosteropplegg, så vi diskuterte det i en måned før vi torde å si ja. Nå er ungdommene en del av familien, og vi setter samme grenser for dem som for våre egne barn. Hverdagen går greit nå, sier han.

Alle som omtaler de to søsknene har bare godord å si om dem. De er høflige, arbeidsomme og flinke på skolen. Vasilij ønsker å få en utdannelse innen noe han liker å holde på med og som gjør ham i stand til å forsørge en familie.

– Jeg har hatt litt lyst til å bli lege, men nå vet jeg ikke lenger. Jeg tenkte tidligere at jeg var nødt til å bli voksen før tida, men nå tenker jeg at jeg må være ungdom først, så kan jeg bli voksen når jeg blir voksen, sier han.