Uten forvarsel tok barnefaren sønnen med seg til Sør-Korea. Tilbake sitter en fortvilet mor. – Jeg føler at verken politiet eller rettsvesenet tar mitt rop om hjelp seriøst, sier Liz Dybvik.
HARSTAD – Bor vi ikke i en rettsstat hvor barnas behov skal komme først? Skal vi akseptere at en forelder tar barnet med seg uten den andres vilje og viten? spør Liz Dybvik (33) i Harstad.
Det er gått 15 måneder siden hun sist så sønnen. Den gang uvitende om måneder med tunge stunder, savn og spørsmål.
I fjor sommer tok barnefaren med seg sønnen til Sør-Korea uten at Dybvik ble underrettet. Tilbake satt en lamslått mor som følte seg maktesløs mot det lokale politiet og siden rettsvesenet.
Forhistorien til barnebortføringen strekker seg tilbake til i fjor da Liz Dybvik, hennes norskfødte ektemann og sønnen reiste til Harstad på sommerferie. Familien var da bosatt i Sør-Korea hvor ektemannen jobbet, og fortsatt jobber, for et norsk kjemikaliefirma.
– Under ferieoppholdet i Harstad bestemte vi oss for å gå hver vår vei. Vi ble enige om at Daniel skulle bli værende hos meg i Harstad, forteller Dybvik. Likevel tok barnefaren med seg sønnen tilbake til Sør-Korea.
Liz Dybvik kontaktet politiet i Harstad samme dag som barnefaren reiste ut av landet med sønnen.
– Men politiet svarte at jeg måtte ha en advokat før jeg kunne anmelde saken og siden det var søndag var det ingen advokater å oppdrive, sier Dybvik som dermed fikk anmodning om å vente til neste dag med å anmelde bortføringen.
– Da jeg første gang kontaktet politiet hadde jeg telefonkontakt med ektemannen min som da befant seg på flyplassen i København. Jeg mener at dersom politiet hadde rykket ut kunne de kanskje forhindret at han kom seg videre til Sør-Korea.
I Sør-Korea kan ikke norske myndigheter uten videre hente ut barn fordi landet ikke har undertegnet Haagkonvensjonen. Konvensjonen sier at barn som er blitt ulovlig bortført skal tilbakeføres så raskt som mulig.
Dybvik forteller at barnefaren har vært i Norge flere ganger i det siste året. Sist i politiavhør i Harstad.
– Alle gangene han har vært i Norge har han vært her uten Daniel. Ungen har da vært overlatt til en barnepasser, sier Dybvik.
På nåværende tidspunkt dreier striden seg om hvor rettssaken om barnefordelingen skal foregå.
Ektemannen anla skilsmissesak- og barnefordelingssak ved domstol i Alaska hvor paret bodde fram til 2001. Dybvik fremmet saken for norske domstoler. Nylig tapte hun i Høyesterett med begrunnelse om at barnet ikke var bosatt i Norge da saken ble anlagt.
– I den norske barneloven heter det at saken skal anlegges der barnet bor. Vi anla saken i Harstad der mor og barn bodde. Domstolen avviste dette med henvisning til at barnet ikke er bosatt i Norge, sier advokat Bergny Ofstad Karlsen som er Liz Dybviks prosessfullmektig.
– I ankeomgangen anførte vi at det var mest hensiktsmessig med avgjørelse i Norge når alle involverte parter er norske og har sin nærmeste tilknytning her, sier Ofstad Karlsen.
Tilbake sitter Liz Dybvik og føler seg rettsløs.
– Nå som saken er avvist ved norske domstoler blir jeg henvist til ankeomganger i USA, for deretter eventuelt å anlegge sak i Sør-Korea, sier Dybvik som frykter at konsekvensen av rettsavgjørelsen i Norge blir at hun må vente flere år på en avgjørelse i saken.
– Muligens vil denne avgjørelsen komme fra Sør-Koreanske myndigheter. Mot dem føler jeg meg maktesløs.