Det som later til å være det aller mest betente temaet i Norge akkurat nå – bortsett fra at vi må spise dansk smør og at våre beste mannlige skiløpere og skiskytterne suger våt hundepung – er et overopphetet debattklima rundt hvorvidt det er bra at personer, primært kvinner, svirrer rundt i norske gater med klesplagg som signaliserer religiøs tilhørighet. Engasjementet er det virkelig ikke noe å si på fra noen av sidene i den kvasse polemikken, men der stopper også min begeistring.

Det hittil sprekeste fremstøtet er det Elisabeth Skarsbø Moen i VG som står for, da hun mandag sjokkert kunne fortelle om sitt totimers Günter Wallraff-prosjekt, der hun selv hadde prøvd å se gigantproblemet fra – bokstavelig talt – innsiden av niqaben. Hun hadde blitt både utskjelt av tilfeldig forbipasserende og fremmedgjort fra seg selv i hovedstaden vår. Dessuten konkluderte hun med hvor latterlig hun så ut, at hun lignet på Spøkelseskladden, og hvor komisk det ser ut når man spiser spagetti gjennom en teltduk. Hehe, liksom. Artig artig.

Det er stygt å le av andres klesvalg, lærte jeg på barneskolen. Selv føler jeg meg beklemt straks det antydes at jeg må kle meg ut. Derfor er det ordet «dresskode» på en invitasjon til et selskap man ikke vil jeg skal komme i svært effektivt. Jeg liker ikke å kle meg ut. Så da holder jeg meg unna. Akkurat som jeg heller ikke kommer på togaparty, åttitallsfest, mafiatemakveld eller noe annet karnevalsrelatert fjas. Likevel holder jeg meg for god til å latterliggjøre andres klær, og spesielt de som velger klær av kulturelle eller religiøse årsaker (eller begge deler). At det er upraktisk er heller ikke relevant. Man kan jo også tenke seg til hva utenlandske turister tenker når de ser norske kvinner i miniskjørt kortere enn et middels belte, som vakler i fylla bortover glattisen i høyhælte sko mens gradestokken viser ti minus. Fenomenet er garantert monumentalt mer interessant enn nordlys og midnattssol til sammen.

Hele debatten om niqab er kunstig overdimensjonert. I Norge bor det i dag knapt to prosent muslimer. Av disse er det forsvinnende få som bruker niqab. Vi snakker altså om en mikroskopisk gruppe mennesker. Likevel er det overraskende mange som mener at forbud er veien å gå. Gå inn på en hvilken som helst nettdebatt om dette, og forbudsformaningene florerer. At heldekkende hodeplagg, som også dekker til ansiktet, er dypt kvinnefiendtlig i forhold til våre egne standarder er vanskelig å argumentere mot, og jeg vil anta at den norske venstresiden hadde vært betydelig mindre kulturrelativistisk innstilt til plaggene om de ble forsøkt prakket på av vestlige, kristne kirkesamfunn. Men forbud?

Forbudsentusiastene utviser en fascinerende mangel på logikk. For det første tror jeg omtanken for de få gjeldende kvinnene er høyst vikarierende. Når f.eks. Frp, som inntil nylig insisterte på å kalle kvinnelige partiledere for formann, taler varmt om kvinnefrigjøring i andre kulturer, har jeg rett og slett trøbbel med å tro på dem. Og i et år som nærmest kollektivt vedtatt skal bli et år med mer åpenhet og demokrati, fortoner det seg noe underlig å si «Vi skal ha et fritt og åpent Norge – men flekk av deg lua di, for det er vi som bestemmer hvilke klær du skal ha på deg». Jeg har fortsatt mer tro på debatt.

Nå er jeg på generell basis veldig bevisst ikke å le av andres klesvalg, og jeg føler meg fremmedgjort fra meg selv straks det bare antydes at jeg må kle meg ut.