Den nordnorske landsdelen er i ferd med å få nye musikalske kjæledegger. Nordnorsk Symfoniorkester synes å ta publikum med storm uansett hvor de opptrer. Det skyldes ikke bare at de engasjerer solister og dirigenter av internasjonal klasse på sin ferd, men kanskje først og fremst at man er i stand til å yte et samspill som bærer musikken rett inn i hjertet til publikum.

Onsdag kveld tok de også publikum i det nesten helt fullsatte kulturhuset i Tromsø med storm.

Bare små ting gjorde at opplevelsen ikke ble 100 prosent perfekt for meg.

I Mendelssohns eneste fiolinkonsert, skrevet bare tre år før han døde 38 år gammel i 1847, synes jeg orkesteret ble for kraftige i starten. De kvalte helt solistens fenomenale framføring på fiolinen. Men man tok seg raskt inn, og da ble samspillet aldeles utmerket, og det ble en stor musikalsk opplevelse.

Musikken i fiolinkonserten er full av nyanser, herlig voldom, en adante som er veldig følsom i sin litt langsomhet, og ei avslutning lekende og lystig. Alt dette lot fantastiske Eldbjørg Hemsing oss få oppleve sammen med orkesteret. At hun er en fiolinist av internasjonal klasse fikk vi igjen bevis på.

Det andre noe mer alvorlige innvendingen jeg har, er at man lot fotografer gå foran scenen, ja til og med på podiet, under konserten.

For meg er en konsert ikke bare en verbal opplevelse. Også det å se musikerne uforstyrret mens de spiller, ta inn opplevelsen musikken gir med alle sansene, er viktig. Under onsdagens konsert fanget fotografene altfor mye oppmerksomhet, og ble forstyrrende.

Urfolksolistene Inga Juuso og Stephen Blanchett kan ta med seg Trygve Brøskens verk Arctic Voices med seg ut i verden – og gjør ei stor lykke. Et fantastisk spennende, stort lite musikalsk mesterverk som bringer oss ut over store vidder og fjell, og gjør den store verden litt mindre for oss. Og musikerne var bokstavelig talt med på notene hele tiden. Spennende og morsomt.

Johannes Bramhs Symfoni nr. 4, er vissnok dirigent Arvid Engegårds best likte symfoni. Vi fikk i sannhet erfare hvorfor. Ikke bare viste han stort engasjement mens han ledet musikerne med sikker hånd fra første taktanslag og til den siste tonens avslutning med , jeg holdt på å si millimeters presisjon. Ja, han hadde nesten, bokstavelig talt, orkesteret i sin hule hånd.

Dette er en symfoni med store nyanser i seg. Med en utrolig kraftfull start, som går over i nesten det melankolske i adanten, for så å bygge seg opp til en tordenfull slutt. Et verk som gir stor plass også til den store blåsergruppa, men som også lar oss få høre en vakker fløytesolo. Et verk full av musikalske detaljer, og med en slutt så intens og kraftfull at man sitter nesten litt lamslått og hiver etter pusten når dirigenten gir sluttegnet. Alle nyanser syntes jeg dirigenten og hans musikere klarte å formidle til oss. Bravo.

Som ekstranummer tryllet man fram seks unge jenter fra Tromsø Kulturskole som fikk spille to av Edvard Griegs kjente melodier sammen med orkesteret.

For, som direktør Rolf Cato Råde sa det, her er musikere som med tiden skal bli medlemmer av Nordnorsk Symfoniorkester.

En stor musikalsk opplevelse som ble belønnet med stående og langvarig applaus.

Publikum langs kysten sørover fra Tromsø har noe å glede seg til.