Flere av de mange familiene som Amy Holtan har intervjuet om spørsmålet har fortalt historier om hvordan de opplevde at barnevernet motarbeidet deres ønske om å ta seg av barnet. I dag skjer plassering hos slekt for barn under omsorg av barnevernet bare i 15 prosent av tilfellene på landsbasis. Amy Holtan mener at det tallet kan økes.

I avhandlingen som hun nylig forsvarte for dr.polit-graden i sosiologi, konkluderer Holtan med at mye av skepsisen er ubegrunnet.

– Tvert imot er det mye positivt ved å plassere barna hos slektninger, sier Holtan til Nordlys.

En avtale om fosterhjem er en sosialpolitisk kontrakt som tar sikte på å integrere vanskeligstilte barn i et stabilt familieforhold. Den kan sies opp på tre måneders varsel av en fosterfamilie.

Holtans undersøkelse viser at det oftere oppstår et stabilt forhold i et slektsfosterhjem. Det slår blant annet ut ved at fosterforeldre som er i slekt, i mindre grad utnytter sin rett til å si opp fosterhjemskontrakten med barnet, og at barnets biologiske foreldre i betydelig mindre grad benytter sin anledning til å anke barnevernets beslutning.

– Slektsfosterhjem har trekk som integrerer barnet i samfunnet, i form av tilhørighet til familie og slekt, og barna ser det er som mer akseptabelt å bo hos slekt, forteller Amy Holtan.

Det er besteforeldre og onkler og tanter som i de fleste tilfeller stiller opp, når det opprettes slektsfosterhjem. Det er en generell erfaring at fosterhjem fungerer best når en får til et godt samspill mellom fosterforeldre og biologiske foreldre. Et slikt godt forhold kan i mange tilfeller lettere oppstå mellom personer med familiebånd.

– Oftest skjer det innenfor familien til den av foreldrene som har hatt omsorgen for barnet, det vil i 90 prosent av tilfellene si moren, forteller Holtan. – Det er også der det er positive relasjoner mellom foreldre og fosterforeldre i fortida at en kan se de fleste positive resultatene.

Holtan er født i Tromsø og utdannet ved Universitetet i Tromsø i 1996. Hun er utdannet sosionom og har bred erfaring fra sosialt arbeid, særlig barnevern. I 1996/97 var hun engasjert som forsker ved Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge og ansvarlig for evaluering av barneverntjenesten i Tromsø kommune.

I sitt arbeid med avhandlingen har hun siden starten i 1998, gjennomført 60 grundige intervjuer med fosterbarn, biologiske foreldre og fosterforeldre over hele landet, og hun har utført over 200 sammenliknende studier av fosterhjemsforhold, både der fosterforeldrene var slektninger og der de ikke var det.

Hun viser til at hennes konklusjoner underbygger signaler fra politikerne som ønsker at spørsmålet blir gjenstand for en ny vurdering. Holtan har også hatt utstrakt kontakt med folk i barnevernstjenesten som viser at skepsisen til slektsfosterhjem er i ferd med å avta.

Når samfunnet overtar omsorgen av et barn er det et sterkt inngrep i barnets liv, og det har en særdeles stor betydning for livet til vanskeligstilte barn og deres pårørende.

– Det er viktig å presisere at jeg ikke konkluderer med at slektsfosterhjem bør foretrekkes for enhver pris. Det må fortsatt gjennomføres en grundig vurdering i hvert enkelt tilfelle. En kan for eksempel lett tenke seg situasjoner der slektninger føler seg presset til å påta seg et ansvar som de egentlig ikke ønsker. Da er risikoen stor for at resultatet heller ikke blir bra, sier Holtan.

Hun er også klar om at et slektsfosterhjem ikke må bli utnyttet av samfunnet for å spare penger.

– Et fosterhjem krever rik oppfølging fra barnevernet, uansett om det dreier seg om slektninger eller fremmede, sier hun.
Holtans undersøkelse konsentrerer seg om fosterhjemsplassering av barn i alderen fra fire til 12-13 år. Hun vil ikke uttale seg om hvordan forholdene er for eldre barn.

IKKE ALLTID BEST Det er viktig å presisere at jeg ikke konkluderer med at slektsfosterhjem bør foretrekkes for enhver pris sier tromsøforsker Amy Holtan.