Å finne langsiktige løsninger ved bruk av sindig diplomati og folkeretten er en langt mer sannsynlig måte å løse ressurskonflikter i arktiske farvann enn å ty til militære virkemidler. Det konkluderer havrettseksperten Øystein Jensen og statsviteren Svein Vigeland Rottem i en kommende artikkel i det prestisjefulle vitenskapelige tidsskriftet Polar Record som utgis av universitetet i Cambridge i England.

Ikke anarki

I artikkelen analyserer Rottem og Jensen en rekke sider ved norsk-russiske interessekonflikter i Barentshavet og ved Svalbard. De spør om Norge bør forberede seg på sikkerhetspolitiske kriser når klimaendringene gjør arktiske ressurser og transportruter mer tilgjengelige.

Det enkle svaret er nei. Symbolske flaggplantinger på Nordpolen betyr ingenting når den legale statusen i Polhavet skal gjøres opp. Det råder ikke anarkistiske tilstander rundt Polhavet. Statene vil søke løsninger i folkeretten. ikke ved bruk av militærmakt.

– Stater vil veie politisk gevinst opp mot militær risiko. Det vil virke mot sin hensikt å bruke overdreven makt for å vinne fram med begrensede politiske interesser, skriver Rottem og Jensen i artikkelen.

Uenig om forståelsen

– Hos de politiske beslutningstakerne er det ingen utbredt oppfatning at det ligger et konfliktpotensial i Polhavet. Men det er uenighet om forståelsen av folkeretten, spesielt med hensyn til kontinentalsokkelen i nordområdene. Dette skal vi ikke ta lett på. Statene vil være veldig uenige i forståelsen av regelverket om hvem som har jurisdiksjon. Men vårt poeng er at man bruker de reglene en har, og at en har et godt grunnlag for å løse konfliktene som kan oppstå, sier Øystein Jensen til NTB.

– Juridisk vakuum

I artikkelen går han og Rottem skarpt i rette med synspunktene den tidligere amerikanske kystvaktoffiseren Scott Borgerson fremmer i en ofte sitert artikkel, som i fjor ble publisert i Morgenbladet. Her tegner Borgerson et bilde av arktiske land som ensidig prøver å kare til seg så store områder som mulig i et havområde med «uklart eierskap» og «ekstraordinære økonomiske utsikter».

– I dette juridiske ingenmannsland sikrer arktiske stater sine egne smalt definerte nasjonale interesser ved å utplassere sonarnettverk og bestykke isbrytere for å bevokte sine interesser, skriver Borgerson blant annet.

Men ifølge Rottem og Jensen er det slettes ikke slik at landene gjør opp seg imellom i et juridisk tomrom over Nordpolen. Polhavet er et havområde der FNs havrettstraktat regulerer rettigheter og plikter for kyststatene. Der Borgerson ser Norges, Canadas og Danmarks krav overfor FNs havrettskonvensjon som et svar på tiltale fra et aggressivt og flaggplantende Russland, ser Rottem og Jensen dette som å gå folkerettens vei.

Lang tid

Ikke minst viser kyststatmøtet på Grønland i mai 2008 at Russland, USA, Canada, Danmark og Norge velger en levedyktig tilnærming når statene forplikter seg til at det er folkeretten som skal løse dagens og framtidens konflikter i Polhavet, argumenterer de to.

– Men selv om jeg er havrettsjurist med stor tro på folkeretten, er det åpenbart at det vil ta lang tid. Regelverket er åpent for mye skjønn og tolking. Selv om Norges krav er avklart, vil ikke de øvrige kyststatenes krav foreligge før om flere år. Så skal dette vurderes av Kontinentalsokkelkommisjonen. Disse grensene er ikke endelig fastsatt før om mange år, sier Øystein Jensen til NTB.