Underfundig indiepop på nordlandsdialekt er ikke akkurat noe som skriker ut «Vinnerformel!», men Bodø-bandet Kråkesølv har likevel laget et debutalbum der nettopp denne kombinasjonen er tidvis svært vellykket. De synger på pur Ytre Salten-dialekt, med dertil hørende presensverb med a-endinger (det er jo helt uhørt. Går ikke an å snakke slik!), og de baker inn smått eksistensielle problemstillinger i lokale bilder og landskaper uten at det blir verken introvert eller pinlig.

Musikken er kraftig inspirert av og et åpenbart logisk resultat av nilytting på mange av nittitallets eksponenter for den såkalte indierocken, der assosiasjonene er alt fra Sonic Youth, Built To Spill, Modest Mouse, Blonde Redhead, og jeg får jaggu meg en og annen assosiasjon til australske The Church også. Og dét skal jo ikke brukes mot noen. Og det vil overraske meg om de ikke har hørt mye på Motorpsycho, post Demon Box.

Til tross for platas nokså knappe tid (en drøy halvtime) klarer de ikke å holde oppe interessen hele veien, men på de beste låtene her virker de uforskammet erfarne og flinke. Spesielt tittelsporet er et blinkskudd av en låt. Så dette er en solid debut, og Kråkesølv er et band som garantert kommer til å stå på plakaten til sånn cirka 20 festivaler til sommeren. Jeg vedder en kasse kaniner på dét.