Storband-formatet er - for å si det med Stian Carstensen - jazzens potet, det kan brukes til alt (til tross for at det, litt feilaktig, oftest identifiseres med gammeldags swing). Litt utradisjonelt er det likevel at joik og verdensmusikk blir forent med den nevnte sammensettingen. Det kan imidlertid herved bekreftes at det er en fullt legitim kombinasjon. Norrbotten Big Bands (NBB) samarbeid med den unge, svensk-samiske Sofia Jannok (27), samt den svenske saxofonisten Jonas Knutsson, ble en forfriskende reise gjennom både samisk tradisjonsmusikk, svensk folk og dessuten (progressiv) swing. Plettfritt var det riktig nok ikke.

Høye forventninger

Samarbeidet ble presentert under gårsdagens andre konsert i regi av Barentsjazz. Etter det massive oppmøtet å dømme var det knyttet store forventninger til dette prosjektet. Dessverre ble nok disse bare delvis innfridd. For selv om NBB, et høyt internasjonalt anerkjent storband med flere meritter bak seg, presterte godt, kom de to gjestene i for stor grad i skyggen av blåserekkene.

NBB, denne gang under ledelse av den amerikanske trompeteren og humørsprederen Tim Hagans, åpnet konserten med en kraftsalve av et blåsverk og fikk slik stadfestet orkesterets tekniske nivå. Det er høyt. Videre pløyet de seg gjennom flere stykker med arrangementer av blandet karakter. En del falt godt i smak hos undertegnede, mens annet til tider ble noe masete. Nå skal det sies at storband i stor grad handler om dissonans, oppløsning og triksing med akkorder – naturligvis i større grad enn i andre formater.

Underveis i stykkene poppet den ene solisten etter den andre frem, som alle viste seg å være utsøkte instrumentalister – ingen tvil om at det her befinner seg både talent og kreativitet. De har til og med en saxofonist som ligner på Jan Garbarek. Trommeslager Jonas Johansen kunne imidlertid med hell roet litt ned på rolls og strukturert spillet sitt en tanke bedre, etter min mening. I tillegg ble Verkstedet en tanke for smått med tanke på størrelsen på orkesteret, noe som gikk på bekostningen av balansen i lydanlegget.

Et løft for konserten

Først i konsertens andre avdeling var det tid for de to gjestene, først Jonas Knutsson. Fra ham fikk vi høre noen nydelige folketoner ispedd storbandets lydprakt. Knutssons kontroll på hornet var det lite å utsette på. Hans tone var fylt av både kraft, ømhet og runde kanter og ga helhetlig et solid løft til konserten, som akkurat lå litt på vippen til det kjedsomme.

Etter noen runder var det klart for Jannoks entré. Hun fremførte først sin egen komposisjon Irene, vakkert akkompagnert av bass, trommer og piano først, før resten av storbandet la seg til, arrangementsmessig med blandet hell. Jannoks stemme begeistret nok samtlige tilhørere, meg selv inkludert. Klokkeklar stemme og vakre melodier. Konsertens definitive høydepunkt utspilte seg da Jannok og Knutsson sammen gikk inn i en lekende duett, hvor de to fulgte et call-respons-skjema.

Savnet mer Jannok og Knutsson

Alt i alt endte samarbeidet i et fint og friskt resultat, men ikke alle arrangementene passet så godt sammen med Jannoks joik, og på de kraftigste partiene ble også hennes stemme en smule for spe til å få frem den tiltenkte dynamikken. Litt mer rom for Jannok og Knutsson hadde gjort denne opplevelsen betraktelig bedre, men dette til tross – slettes ikke verst.