TROMSØGUTT: Børge Robertsen bodde sine første åtte leveår i Mosjøen, men siden har det vært Tromsø for alle penga. Å selge byen til sjakkverden er hans minste problem. Foto: Vidar Dons Lindrupsen

Springeren

Børge Robertsen har spilt tre slag sjakk i sitt liv og står uten seier. Men kampen om sjakk-OL vant han.

Publisert 13.10.2010 kl 13:35 Oppdatert 13.10.2010 kl 13:35

Tips en venn på e-post:


...
TROMSØGUTT: Børge Robertsen bodde sine første åtte leveår i Mosjøen, men siden har det vært Tromsø for alle penga. Å selge byen til sjakkverden er hans minste problem. Foto: Vidar Dons Lindrupsen
...
RINGVASSØYA: ? Jeg slapper godt av på jakt. Men det har blitt lite i det siste. Ble så umotivert av lite ryper. Foto: Privat Foto: Privat
...
BLONDIE: På øvelse. ? Jeg kom, som vanlig, sist til å velge kammuflasjeremser, så jeg fikk tilnavnet «blondina» på denne øvelsen! Foto: Privat
...
O JUL?MED?DIN?GLEDE: Familien i nisseluser. Her er Robertsen sammen med mamma Randi, pappa Johan, lillebror Håvard og lillesøster Trine Marie. Foto: Privat
...
SJAKK! Robertsens hverdag består nå mye i sjakk - selv om han ikke spiller så mye selv. Foto: Dima Emelianov

For akkurat ei uke siden sto Børge Robertsen i Khanty Mansiysk og skjenket seg en kopp kaffe sammen med Roar Dons. Om et kvarter skulle de få avgjørelsen om hvem som fikk sjakk-OL i 2014. Inne fra et konferanserom hørte de applaus. Sikkert et eller annet vedtak om et skoleprosjekt, eller noe, tenkte de.

– Men så kom vi inn i rommet, og der var det full jubel, ikke sant? Anniken Huitfeldt hang rundt halsen på Arild Hausberg. Fotografer knipset i vei. Vi gikk glipp av selve tildelinga! 95 mot 47 stemmer. Dæven!

Robertsen, daglig leder i Sjakk Tromsø 2014, sitter på Skipsbroen Bar på Rica Ishavshotel i Tromsø og vifter med hendene. Han har ordnet oss inn her, selv om det egentlig er stengt. (– Jeg har vært her så mye i forbindelse med jobben, sier han og drar på skuldrene.) Her er ikke et menneske, bare utsikt, utsikt, utsikt. For under ett døgn siden kom han hjem fra den russiske byen, og han har ikke vært i nærheten av å ha fått summe seg.

– Jeg er tom. Helt tom. Det har jeg egentlig vært siden lørdag. Selv om folk jublet og gratulerte hverandre og slik, så sank det ikke helt inn. Spenningsnivået mitt var så høyt. Vi hadde jobbet så lenge for dette, og sluttspurten de siste 14 dagene var så intens... Det var lite søvn, lange kvelder, mye å ordne hele tida. Da lørdag kom var det tomt. Jeg hadde ikke høy puls, jeg var bare fysisk dårlig. Det ble veldig mye klemming og sånn. Men jeg klarte ikke klemme noen. Jeg var så emosjonell. En kombinasjon av at jeg var sinnssykt sliten og veldig, veldig glad. Jeg lot folk klemme seg ferdig.

– Jeg tror knapt han kan sette opp et sjakkbrett, sier kompis og samboer Morten Rydningen.

Det var i Khanty Mansiysk Robertsen lærte seg sjakk. Eller, prøvde å lære seg sjakk. Han har jobbet med sjakk-OL i over to år nå. Hans beste kompiser kunne ikke tro det da han tok jobben. Ballsport og ski har vært hans forse.

– Jeg kan sette opp et brett nå. Under tvil. Jeg lærte å flytte brikkene i Khanty Mansiysk. Nå har jeg spilt tre slag sjakk. Et mot Ulf Hansen i Tromsø Sjakklubb. Han hadde en pedagogisk tilnærming, så det tok 30 minutter før jeg tapte. Et pedagogisk tap. Så mot presidenten i Norges Sjakkforbund. Han grusa meg på 30 sekunder. Og til slutt mot Roar Dons. Der klarte jeg remis. Men det var nok mest på grunn av god sportsånd fra Roar. Sjakk er fascinerende.

En bratt læringskurve, med andre ord. Slik er det gjerne med Robertsen, det sier både kolleger og venner. Han kaster seg ut i ukjente prosjekter med hud og hår, og han gir seg ikke før han har klart det. (– Han sparer ikke akkurat på seg selv, konstaterte Herman Kristoffersen etter noen uker i Khanty Manisysk med Robertsen.) For noen år siden bestemte han seg for å pusse opp en leilighet. Ett og et halvt år seinere – 40 tonn jord seinere – var han ferdig. Uten et eneste håndtverkerfiber i kroppen.

– Det var så mye arbeid! Men utrolig fint å kunne si at «dette har jeg laget selv». Det var vel en del av å bli mann. Men jeg fikk veldig mye hjelp fra vennene mine, da.

Lysluggen liker utfordringer. Han liker å skape, liker å være med på ting, liker å mestre. Da han skulle i militæret så han ikke poenget med bare å tyne seg gjennom ett år i skogen. Så han søkte seg inn på Befalsskolen.

– Jeg så det som en del av utdanninga mi. Jeg utfordret meg selv. Første dagen på opptaket, når jeg så folkene der, tenkte jeg at dette aldri i livet kom til å gå. Men det gikk. Og det var ett av de mest lærerike årene i livet mitt. Forsvaret er en god lederskole. Du får prøvd deg på veldig mange områder, det er teori og praksis hele veien. Men to år var nok. Det er mye arbeid for lite tilbake, i min mening.

Etter fem år på NFH, en master i marin bedriftsledelse, og traineeordning på universitetet endte Robertsen ved en tilfeldighet opp på Tromsø Rådhus.

– Jeg har aldri interessert meg for politikk før. Men så satt jeg plutselig der – midt i hjertet av Tromsø. Det har gjort at jeg følger prosessene gjennom media mye tettere enn før. Folk rundt meg er i avisa daglig, du får et tettere forhold til det da. Sånn er det med sjakk også.

Da Robertsen, etter rundt ett år i jobb for Rådmannen, fikk tilbud om å bli daglig leder for – Jeg skal ikke overdrive størrelsen på dette, men min påstand er at dette er det største internasjonale arrangementet vi kan få hit til byen per dags dato. Vi har god nok kapasitet per i dag. Vi mangler arena. Men det er nå en gang slik at alle store arrangementer skaper momentum... Og havneterminalen er jo planlagt. Den kommer. Spørsmålet er når. Det er bestandig folk som skal være negative til forandringer. Det var jo demonstrasjonstog da rådhuskvartalet kom. Men så vidt meg bekjent har ingen klaget etterpå. Det handler om at noen må tørre å ta beslutningene. Det er slik man får til noe, sier Robertsen og setter et par stålblå øyne i meg.

For Robertsen er det denne prosessen, spillet rundt, strategien, som gjør han engasjert.

– Man skal legge til rette for at folk skal få spille sjakk. Men de er her i 14 dager. Og da spiller de sjakk kanskje tre-fire timer i døgnet. Resten av tida brukes litt til forberedelser, men også til å oppleve byen. De sitter jo ikke på hotellrommet hele dagen. Vi må prøve å skape noe mer. Det er det som kan gjøre vårt OL til et unikt OL, at vi gjør noe utover en stram organisatorisk regi. Vi har så mye å tilby! Vi ser oss gjerne blind på hva vi har. Her lander du på flyplassen og kjører gjennom tunnelen rett til hotellet. Du er i byen. Et kompakt sentrum. Du ser fjellet, fjellheisen, kjenner sjølufta, ser snø på toppene, mens det fortsatt er grønt. Det er kontrastfylt og eksotisk. Folk liker det.

Det gjør Robertsen også. For han er naturen – «det vi har rett utfor stuedøra» – plassen han slapper av. Moren og farens hytte i Malangen, jaktturer på innlandet og ikke minst toppturer på vinteren. Mangt et fjell har blitt besteget av Robertsen og hans venner.

– Det høres kanskje litt stusslig ut, men jeg er aldri så glad som når jeg kommer ned fra en topptur. Det er en lykkerus. Jeg har brukt kroppen, vært ute. Jeg blir så glad. Det samme skjer etter en treningsøkt. Da er jeg alltid glad!

Det kan man tro på. Robertsen kommer rett fra Sats til intervjuet. Han har svarte treningsklær på seg, men en blå tskjorte synes så vidt i halsen. Joggesko. En stor treningsbag ligger ved siden av stolen. Til og med klokka er sporty, stor og svart og av gummi. Og han sitter da vitterlig og smiler. Selv om han er både døgnvill, «helt tom» og litt sulten.

– På Sats kan jeg glemme alt annet. Der gjelder bare det neste settet jeg skal løfte. Musikken i ørene. Jeg setter alltid av tid til å trene. Det er min passion!

Det ryktes dog at det er flere grunner til at unge – single – Robertsen har blitt medlem i Sats.

– Han er der daglig, på jakt etter sitt livs kjærlighet, sier en kompis.

– Nei, altså. Det er vel... Det er litt feil. Jeg gikk fra Kraft til Sats fordi jeg bor og jobber i byen nå. Det er mer praktisk, kan du si. Men det er ingen ulempe at det er en del flotte damer der. Det er jo inspirerende, smiler han, beskjemmet.

– Jeg har hørt at du har blitt svært ivrig på yoga etter at du begynte der?

– Altså, yoga er veldig bra for bevegeligheten, jeg tuller ikke. Og jeg har bare vært to ganger. Det var kjedelig. Men greit også. Høhø.

I vennegjengen etableres det over en lav sko. I helga er Robertsen toastmaster i et bryllup. For litt siden var han forlover i et annet. Unger spretter fram. Men han understreker at han ikke har hastverk.

– Når tida er rett, så er den rett. Jeg trives i min livssituasjon. Jeg har ingenting å klage på. Jeg har god jobb, gode venner, familie, er fornøyd med meg selv, har planer for framtida. Men jeg har litt lyst til å slå meg til ro, for å bruke de ordene. Få kjæreste, slappe litt av. Det å være singel har sine fordeler. Men det har det å være i forhold også. Med alle de rundt meg som etablerer seg er det ei guds lykke at Morten fortsatt er singel. Hvis ikke hadde det blitt jævlig kjedelig!

Samboer Rydningen jobber på Sætermoen, og er hjemme hver helg. Da går de første timene med på å diskutere jobben. Så er det diverse happenings helga gjennom, før det er tid til ettertanke søndag kveld.

– Da gjør vi våre refleksjoner. Man tenker jo tanker når man nærmer seg 30. Jeg skal garantert gifte meg. Jeg kan ikke forestille meg noe annet. Og jeg skal garantert få unger. Men hvor er den framtidige kona nå? Hvem er hun? Hva gjør hun? For hun er jo en plass, ikke sant? Kanskje i Tromsø – kanskje i Kuala Lumpur?

– Du finner ingen i sjakkverden, da? Hva med hun sjakkbaben – ambassadøren deres?

– Alexandra Kosteniuk? Nei, hun er jo gift. Med en 50-åring. Man skulle tro man hadde en sjanse...

Familie er viktig for Robertsen. (– Er det ikke det for alle?, spør han.) Faren Johan er hans store forbilde. Hardtarbeidende, strukturert, dedikert, klok. Mora den følelsesmessige rådgiveren. Lillebror Håvard er som en bestevenn, og 14 år gamle Trine Marie attpåklatten som skal passes på.

– Alle vi ungene har samme driven. Det kommer hjemmefra, vi er jo et produkt av våre foreldre. Ingen i familien sitter på ræva. Da har de i så fall kaffepause. Mamma og pappa har alltid prosjekter. Gjerne oppussing. Jeg har ikke tall på alle dugnadene vi har blitt tvunget med på. Jeg og håndballagene mine. Pappa var jo trener, han kunne gjøre som han ville!

Det er håndballen som har vært den toneangivende sporten for Robertsen. Som tenåring var han svært lovende. Med på en rekke samlinger, både regionalt og nasjonalt. Han gikk et år på NTG, men bestemte seg for å dra tilbake til idrettslinja i Tromsdalen. Senke ambisjonene.

– Jeg innså der nede at jeg aldri kom til å bli mer enn en habil 1.-divisjonsspiller. Så jeg valgte, etter råd fra mamma, å komme hjem og fortsette her. Pleie vennskapene her, nettverket mitt.

De siste årene spilte Robertsen i TSI, studentidrettslaget der han etter hvert endte opp som leder. Siste håndballkast ble gjort i 2008. Da sa en betent albue stopp, sier han og holder demonstrativt høyre albue opp.

– Jeg gikk på universitetet da jeg begynte i TSI, tok en del lederklasser. Jeg tenkte at det var greit, dersom man skulle ha jobb i framtida, å gjøre litt utenfor studiene. Da var det lett å bruke TSI som personlig utviklingsarena. I tillegg ble jeg veldig glad i klubben. Jeg begynte som kasserer, så ble jeg kampleder, så leder i håndballgruppa, så leder for hele greia. Millionbudsjett og 20-30 undergrupper. «Herregud, hva har jeg sagt ja til?» Men det ga meg en god opplevelse. Da jeg var ferdig tenkte jeg at dette var jo «piece of cake»! Dette gjorde at da jeg gikk inn i sjakk-OL-jobben, så hadde jeg erfaring fra en organisasjon. Det gjør noe når man tør å si ja til ting hele veien.

Det gjør også noe når man ikke klarer å si nei. De som kjenner Robertsen vet at han gjerne vil rekke over alt – samtidig som at ingenting blir gjort halvveis. Da Robertsen etter befalsskolen var i praksis på Setermoen gikk det for langt. Etter lange øvelser, gjerne nattevakter, i ukene, kom han til Tromsø i helgene. Der ventet en kjæreste, venner, familie. Arrangementer, fest, moro.

– Jeg møtte veggen til slutt. Gikk på en såkalt smell. Jobben var utfordrende, psykisk krevende, som vognkommandør på stridsvogn. Ofte kosta jeg rett fra nattevakt til Tromsø. Jeg skulle egentlig slappe av, men fikk aldri henta meg inn. Helgene gikk med på å rekke over alle. Jeg ville ikke skuffe noen. Jeg var helt sluttkjørt. Fikk ikke opp overskuddet. Så jeg ble bare helt... ikke deprimert... men tom. Helt tom. Alt ble vanskelig. Så jeg måtte begynne å sette flere grenser. Justere meg litt inn. Men det var ei god erfaring, da. Jeg har tatt det med meg, skyter han kjapt inn.

Han liker ikke negativitet, liker ikke å klage.

– Det der hadde med positivt og negativt stress å gjøre. Folk maste, det var mye styr, mange forventninger. Jeg gjorde ting fordi jeg ikke ville ha dårlig samvittighet overfor noen. Med positivt stress gjør man ting fordi man har lyst. Og da kan man jo kjøre på!

Så Robertsen kjører på. Han sier fortsatt ja til det meste, egentlig. Han vil jo ikke gå glipp av noe. Og er det ikke andre som organiserer, så gjør han det selv. Robertsen var en av organisatorene bak den sagnomsuste venners venner-festivalen Oterfestivalen i Otervika. Han har arrangert nyttårsfester på skihytta. Bartefester. Men i det siste har det blitt mye sjakk.

– Jeg jobbet i ett fram til tildelinga. Dette er ingen ni til fire-jobb. Jeg har ikke hatt sommerferie ennå – men det er gøy. Nå drar jeg i bryllup i helga, men det skjer mye framover. Jeg lærte noe på Befalsskolen: Det er alltid jubel når en øvelse er ferdig. Man glemmer at det nå venter ti timer med puss og vedlikehold. Det er litt der jeg er nå. Greit, vi er ferdig med tildelinga, nå må vi ta etterarbeidet. Ting må på plass. Men så skal jeg på jakt. Og sommerferie. I vinter.

Man skulle tro fire år framover er god tid for en strukturert sjel å organisere et arrangement. Robertsen trodde det.

– Men jo mer jeg tenker på hva vi har å gjøre, jo mindre tid har vi. Deltakere, dommere, sponsorer, logistikk, visum, hoteller, sidearrangementer, åpnings- og avslutningsseremoni, PR, markedsføring, arena. Herman Kristoffersen holdt tale under middagen etter tildelinga. «Det er nå arbeidet begynner,» sa han. Jeg tenkte bare...

Robertsen slipper hodet tungt ned mot brystkassa.

– Jeg hadde jo jobba som en helt, vettu. Stått på som bare det. Og så er det nå jobber begynner? Dæven.

Han rister lett på hodet, før han løfter blikket over Tromsøysundet og mot Fløya. Det er høstsol, og fjellene lyser i orange og rødt.

– Herregud, så flott det er her. Se! (Han peker.) Dette blir gøy. Vi har så mye å vise fram. Vi må by på oss selv, hele befolkninga. Vi må bruke vårt naturgitte fortrinn. Vet du, det er kun sommer-OL som er større i antall deltakende land. Og friidretts-VM. Noen sier fotball-VM, men det er i så fall i kvalifiseringa. Tenk det, 150 nasjoner skal komme hit...

Så tar han løs igjen.