SAVN: - Når det koker som mest rundt meg savner jeg å ha det helt knuskstille og kjenne lukta av vått gress, sier Heidi Kristine Solheim. Foto: Yngve Olsen Sæbbe

Full pinne

Da hun var ung ville Heidi Solheim gifte seg med en hest. Møt blues-norgesmesteren i portrettet.

Tove Myhre
Tove Myhre Profil E-post
Publisert 27.08.2010 kl 22:00 Oppdatert 29.08.2010 kl 20:10

Tips en venn på e-post:


...
Klar for kveldsstell i fjøset.
...
Jeg ville ikke gå og legge meg, så jeg bare gikk og la meg uti gangen i lesteskoffa til ho mamma.
...
Lillegull og Dusken. To lam fra mitt eget småbruk når jeg ennå bodde i Øverbygd.
...
Hesten min Evelyn og meg.
...
Kjærlighetstur i Bukta med Zar, meg og Jørn.
...
Spiderwoman! Klar for bursdagsfest, Heidi 28 år.
...
Gudsønnen min Lucas og meg.

Heidi Kristine Solheim (28) synes det meste i livet er festlig. Bortsett fra bygdedyret.

– Je e litt hås i dag.

Den ferske norgesmesteren i blues ser uforskammet frisk ut med tanke på at hun natta før tumlet svimeslått i seng rundt 05 etter spillejobb på befalsgalla på Bardufoss. Nå skinner fredagen som et nyskrevet refreng i bakgården til Metodistkirka – midt i Tromsø sentrum, der Heidi Kristine Solheim stikker nøkkelen inn i døra til det som har vært hennes hjem i knappe to måneder.

160 kvadratmeter over to etasjer med eget musikkrom og veranda ut mot Storgata, der hun og kjæresten Jørn Mikael Hagen har utsikt rett mot Sweet Heart.

Er det rart hun nynner muntert på kjøkkenet mens hun prøver å finne ut av hvordan presskanna med kaffe egentlig fungerer. Blingsene på fatet er fra Kaffebønna (der hun gjerne bruker sine siste grunker på en kaffelatte) og blikket over bordet kan ikke bli villere. Heidi Kristine Solheim tar sats:

– Akkurat nå holder jeg på med to ting. Den ene biten er artist-Heidi. Den andre er håndverker-Heidi som jobber for føda. Og håndverker-Heidi står gjerne tre-fire sett ganger 45 minutter utover en kveld, og er ikke ferdig før klokka er tre. Det er veldig tungt til tider.

Men hun klager ikke. Det siste Solheim ønsker er å bli oppfattet som sytete, for hun får jo holde på med det hun elsker. Det eneste hun vil. Og kan. Sjøl om det ofte er en kamp.

– For jeg er ei glad jente, sier Solheim med en snorkelatter inni den røde hårmanken. Hun er mer. Ifølge kjæresten er en samtale med Heidi på linje med å lese «1001 natt». Så vi går for sikkerhets skyld tilbake til den aller første tonen.

BERGSETH, ØVERBYGD, 1982. To år gamle Kristian har fått ei lillesøster. Han vet ikke at hun har tenkt å bli rockestjerne, jenta som ler så lett, gråter så lett, som er så sta at mamma må forberede butikkbesøk to timer i forveien fordi dattera skal kle på seg sjøl. Eller aller helst først ta en tur på mørkeloftet og hente oldemoras kjole.

– Jeg var skikkelig, skikkelig sta. Og målretta og lidenskapelig når jeg gikk inn for noe. Derfor sto jeg opp klokka seks hver eneste dag og stelte dyrene. Jeg hadde mitt eget lille småbruk da jeg var lita med to sauer, to griser, to hester. Og sju høner. Jeg skulle gifte meg med favoritthesten min. Ravn. Pappa går enda og venter på den brudevalsen. Det ironiske er at broren min var fotballinteressert og det eneste laget jeg kunne heie på var Manchester fordi det var hester i navnet. Det er jo sånn bare en tiåring kan tenke, og så møter jeg Jørn som elsker Manchester og jeg bare «yeaaaah», hviner Solheim og kaster seg bakover i sofaen mens armene likner to mikrofonstativ på vei mot golvet.

Det hjertet er fullt av renner som kjent munnen over med, men vi skal ikke dit. Ikke ennå. Vi skal til valget hun tok da hun flytta hjemmefra som femtenåring. Egentlig var det ikke et valg. Det var artist hun skulle være, men for at ingen skulle synes hun tok for lett på det, satte hun seg først godt inn i hva det innebar å være veterinær.

– Det var veldig, veldig tungt å gi fra meg den gode, trygge og herlige følelsen av å være i lag med dyr hele tida, men da jeg begynte på ungdomsskolen ble det mer og mer tydelig at det måtte bli musikk. Bygda var lita, så gammelrockerne var også musikklærerne våre. Det var helt fantastisk. De sto langhåra over meg og lærte meg gitargrepene. Vi spilte i så mange band og med det lærte vi teamjobbing, å finne vår plass, og plasseringa musikalsk sett kom tidlig. Det første bandet het Aldri mer fordi vi var så nervøse. Band nummer to het NBK – Natural Born Kvinnfolk. Da var vi begynt på ungdomsskolen og var litt mer tøff i trynet.

LIKE TØFF I TRYNET var ikke unge Solheim da hun begynte på musikklinja på Kongsbakken. Den første tida var forferdelig, inntil hun møtte Kjetil Andreassen, musikeren som i dag driver Tromsø Musikkskole og blant annet har spilt i Heidis ene hjertebarn – Pristine.

– På den tida vi ble kjent sang jeg så sjelden, så når jeg først skulle synge var det full hendel hele tida. Jeg husker en episode hvor Kjetil bare heiv seg over miksebordet og dro ned spakene når jeg satte i gang. Haha! Det var han som pushet meg til å begynne på konservatoriet, til å være med på spilling, han inkluderte meg og lærte meg alt fra å kople opp utstyr til, ja, å møte disse guttene var det beste som kunne hendt meg, og jeg unner andre å få oppleve det samme. Det er virkelig ikke skummelt å spille på Rorbua eller Roger’s eller spille rundt på alle fjordfester. Det er bare positivt og hvis man vil bli artist, så er det kjempesunt. Det har gitt meg en utrolig styrke å kunne gjøre det, sier innehaveren av en bachelor i vokal, et halvt år med musikkartistutvikling, og et halvt år med jazz, pop og rock, alt fra musikkonservatoriet i Tromsø.

Hun – som i musikerkretser omtales som ufattelig sjenerøs, snill og god. Og hundreogti prosent proff. Sjøl om hun er så distré at hun kan finne på å legge mikrofonen i fryseren, så har hun de uskrevne musikkreglene på stell. Hun stiller alltid forberedt, hun kan akkorder og tekst og nøler aldri, og mange har noe å lære av henne.

FØRSTE GANG HEIDI inntok tv-ruta var i 2003. «Før vi visste hva Idol var». Så ringte Jørn Hoel og ville ha henne med i Det store korslaget.

– Da hadde jeg sagt nei til den ene produsenten for jeg har aldri sunget i kor og syntes ikke det var noe artig. Men så viste det seg å være veldig godt å komme inn i lag med tjue sterke personligheter der jeg bare kunne sette meg bak og si «feed me, gi meg energi». Det var herlig. Jeg er ikke typen som trør over lik for å komme i fokus, så det var godt å bli plukket ut uten å skulle spørre sjøl. En utrolig artig opplevelse – bare det å få oppleve hvor fantastisk tv-produksjon er og hvor mange som jobber i kulissene. De hadde til og med en egen monitorfyr. Herregud, så bortskjemt! Solheims smittende latter stiger oppunder det høye stuetaket, men TV-erfaringa er en skarp kontrast til musikerhverdagen der utfordringa er å finne ut hva neste jobb skal være. Til hjertebarna Pristine (blues) og Heidi Solheim Band (pop). Og når overskuddet er der jobber hun med Ballbreakers (et AC/DC-tributeband) og Disco Divas & The Funky 4 (prosjektband med masse folk involvert). – Det ligger ikke mye penger i prosjektbandene. Vi har for eksempel bestilt kostymer for flere tusen kroner på internett. Men det er så artig, og da må jeg bare gjøre det. Så er det håndverker-Heidi som jobber på konferanser, synger i bryllup og begravelser, på årsfester og årsmøter, på Rorbua og sånne plasser, eller at jeg på grunn av utdannelsen min blir headhuntet for å være ressursperson. Som å være instruktør under ungdomsfestivalen «Sommerfeber» i Hammerfest. Jeg var der i fjor og det var helt fantastisk. Jeg synes jo det er så artig med den lekinga.

LEKEN, JA. Si Hoppeloppeland til Heidi Kristine Solheim og hun løfter armene triumferende i været mens hun jubler et langtrukkent «jaaaaaa». Så feiret hun også 28-årsdagen sin der, utkledd som Spiderman. Med maske. Og finalen fant sted på Dolly Dimple’s med heliumballonger. Eller slik gudsønnen Lucas Sebastian (5) beskriver henne: «Ho gudmor e en voksen og et barn». Og snille tunger vil ha det til at kjæresten Jørn er blitt trebarnspappa etter at han møtte Heidi. At det er hun som sliter ut ungene hans og ikke omvendt.

Dagen før portrettavtalen fikk de utfolde seg fritt. Nå henger resultatet på veggen i stua. Abstrakt kunst signert Gustav (5) og Guro (snart 4). De kaller Heidi bestevenn.

– Det var de som fant på begrepet da jeg og Jørn ble kjent med hverandre og etter hvert ble kjærester. En dag mannet de seg opp og kom ut på kjøkkenet og spurte: «Kan ikkje du bli kjæresten til han pappa for da kan du være her hele tida». Og jeg er veldig, veldig glad i ungene hans og den tida jeg har til overs er jeg i lag med dem, men Jørn vet at ingenting er mer intenst i hjertet mitt enn musikken. Sånn må det være, hvis ikke dør jeg.

– Du lever av musikken i dag, men hvor vil du? Når er du fornøyd?

– Når jeg er rockestjerne! Min definisjon er når jeg har et nettverk rundt meg som tar seg av promotering, tar seg av regnskap og jeg er en såpass stor bedrift at jeg kan ha ansatte og betale guttene mine det de skal ha, samtidig som jeg skal kunne leve av det sjøl, betale husleie og ha råd til salt på maten, sier Heidi som for to år siden gikk til banken og ba om lån for å få realisert en Pristine-turné.

MEN 28-ÅRINGEN ER ikke naiv. Hun er flue på sin egen musikalske vegg og ser at hun har stått litt i stampe, at hun som akademiker som snekrer pop- og rocklåter ikke får så mye «street cred» sammenliknet med den som kan fem grep og lager ei fengende låt.

– Ikke nok med at jeg kan si at jeg kan synge. Jeg kan faktisk også lære folk å synge. Det skal man på en måte ikke si når man holder på med pop og rock. Hadde jeg holdt på med jazz, så hadde det vært mer korrekt. For all del – jeg klager ikke over for lite oppmerksomhet. Jeg har skrevet masse bra låter, EP-en jeg ga ut er kjempebra, men jeg ser at det ikke passer inn i hypen til festivaler og bookinger som har vært.

– Denne «street creden», er det spesielt for Tromsø eller for musikkmiljøer generelt?

– Miljøet i Tromsø er lite og de som holder på med musikk er få, derfor merker jeg at det fort kan bli sånn her. Det tok lang tid før jeg kunne etablere et publikum i Tromsø blant musikermiljøet. Det er etter min oppfatning veldig båssatt. Du har for eksempel konsenfolk og rockefolket. Man plasserer fort folk i boks og når jeg plutselig går og skriver rock og beveger meg på et territorium som kanskje ikke er helt mitt eget ... Det er ikke bare å kombinere. Ikke bare har jeg en utdannelse, men ei helg skal jeg spille og late som jeg er rockstjerne – noe jeg i egne øyne mener at jeg er – haha – men kvelden etter skal jeg spille på Rorbua i en helt annen setting med kassegitar. Det er litt sånn at det ikke er skittent nok.

– Ikke skittent nok?

– Ja, man er ikke sær nok, man er plutselig altetende, man har ingen retning. Det er litt jantelov i det. Min drøm er jo at man skal alle møtes på en stor musikerfest og drite i sjangrene. Vi kan spille garasjerock! Vi kan sette på Sven Ingvars! Jeg har opplevd et par ganger at det er litt negativ tone mellom leirene i Tromsø, og det er ikke helt sunt – i hvert fall ikke når byen er så liten som den er.

– Hvorfor har du ikke flyttet til Oslo?

– Svaret er enkelt. De fantastiske folkene jeg har fått jobbe med i Tromsø. Åsmund og de her guttene. Goodwillen. Jeg skylder dem alt. Jeg hadde ikke kommet en meter hadde det ikke vært for dem. I tillegg er det mange folk med kjempestor kompetanse i Tromsø, folk som har lang erfaring innenfor musikkbransjen og som mer enn gjerne ønsker å hjelpe deg. Og så møtte jeg jo ganske nettopp Jørn.

SIER HEIDI, som når vi møtes har en spillejobb på kvelden, konsert på Nordlysdagen som neste oppdrag og to låter som burde vært skrevet før mandag og studio. Heldigvis jobber hun best under press.

– Hva liker du å fortelle i sangene dine?

– I Pristine er det rett og slett veldig enkle tekster, det går på rim, det stikker ikke så dypt – pirker mer i overflata. Heidi Solheim-prosjektet er farlig dypt og handler mer om konfliktfylte situasjoner. Du spurte meg hva jeg er dårlig på. Hadde en person kommet bort til meg på gata og sagt at jeg var ei hurpe, hadde min første reaksjon vært: Gud, hva har jeg gjort? Sånt er jeg veldig dårlig på, og det plager meg.

– Hvis du skal perfeksjonere deg, hva er det du kan bli bedre på? – I forhold til mennesket Heidi har jeg veldig godt av å få mye mer bein i nesa, å bli flinkere til å si «Hei, jeg vil ikke behandles sånn!» hvis jeg opplever en hidden agenda. Jeg har altfor lett for å ta på meg skyld uten at jeg har gjort noe galt.

– Og for å komme nærmere rockestjernemålet? Hva kan forfines der?

– Jeg står ikke lenger med lua i handa når jeg ringer arrangører. Jeg tør å si hva vi er verdt, hva vi skal ha. Resten er at Norge og verden må få vite om det vi holder på med, og måten å gjøre det på er å få et album – noe vi jobber mot, sier bluesnorgesmesteren som er viss på at man er sin egen lykkes smed.

– LYKKE ER NOE du finner sjøl. Som nå. Nå skal jeg møte en ny bassist jeg aldri har spilt med før og det bruser i magen! Jeg opplevde mye trasig da jeg bodde hjemme og var ungdom. Ting som har farget meg, sier Heidi – tar en pause og fortsetter:

– I tillegg er man jo fra ei bygd, og der skal man ikke stikke hodet fram. Bygdedyret er der og sjøl om jeg elsker bygda mi og synes det er det vakreste stedet på jord, så er jeg glad for at jeg flytta. For jeg kjenner at det er ting som hemmer meg enda, som stopper meg litt. Man skal jo ikke tro at man er noe og hvis man i tillegg kommer og sier «jeg er flink og har et band som er dritbra», ja, det skal man ikke si sjøl om det stemmer. Det er nok derfor jeg før har kommet med lua i handa, tror jeg. Så for første gang har jeg nå laget backstage raider! Vi skal ha litt øl og ei flaske vin ...

– Men hvis du ikke kunne leve av musikken?

– Det er ikke noe alternativ. Jeg kan ikke noe annet, vil ikke noe annet. Det ligger så djupt nedi sjela mi at det av og til gjør vondt.

På forsiden nå


...

- Tilliten til meg er ikke lengre tilstede

Gruppeleder melder seg ut av Fremskrittspartiet med øyeblikkelig virkning.

...

Dropper å bygge nytt kjøpesenter og park i Tromsø

Investorer dropper byggeplaner etter krav fra byrådet.