NESTEN HJEMME: I Harstad blir Elisabeth ofte stoppet av folk som vil snakke om evnene hennes. Men hjemme er Evenskjær i Skånland.

«Ser» drap med sansene

Elisabeth Gimsøy overbeviste garvede politietterforskere da hun vant «Jakten på den 6.sans» på TV.

Publisert 23.05.2010 kl 18:19 Oppdatert 23.05.2010 kl 19:09

Tips en venn på e-post:


...
KLARSYNT: Elisabeth Gimsøy fra Evenskjer vant nylig «Jakten på den 6. sans» på TVNorge.Foto: Lasse Jangås
...
VIKTIGST: Elisabeth og sønnen Niklas på 17.mai i år.
...
SJELEVENN: Sammen med søsteren Hanne Gimsøy Grovik.
...
VENNER: Venninnetur til Skagen med Ann-Lisbeth Haugen (t.h.) og Iren Aas (midten).
...
I SKUDDET: Elisabeth og programleder Tom Strømnæss før en av semifinaleoppgavene på Dalen Hotel.

For 400 år siden ville Elisabeth Gimsøy blitt brent som heks. Og det ble hun.

– For å si det rett ut. Det er svært få alternative mennesker jeg kjenner som jeg tror på.

Elisabeth Gimsøy er fersk vinner av TV-programmet Jakten på den 6. sans og en sjelden sjel; klarsynt healer – og skeptiker. Skeptiker var mildt sagt også Laila Back, dommeren i TV-programmet, som har 36 års erfaring som politietterforsker. Men i det siste programmet ble Gimsøy og de to andre finalistene kjørt ut av Oslo med bind for øynene, til Hadeland, der to unge menn ble skutt med 29 skudd av to kamerater etter et stort våpentyveri i 1981. Helt uten ledetråder fortalte Gimsøy i detalj om hva som hadde skjedd, med hvem og nøyaktig hvor – bare ved å være på åstedet.

Det holdt for dommer Back:

– Dette er veldig imponerende, nå er jeg ikke i tvil om at det finnes en sjette sans.

For Elisabeth Gimsøy var finaleoppgaven perfekt.

– Ja, jeg liker best å jobbe med åsteder. Også da deltakerne ble kjørt til Lillehammer, uten mulighet til å se ut av vinduene, fikk 31-åringen fra Evenskjer praktisk talt ånden over seg. Hun beskrev hva som skjedde da «en utenlandsk mann» regelrett ble henrettet på vei hjem fra kino med sin kone. Også bakgrunnen for hendelsen, og at mannen bare var «på feil sted til feil tid» sanset Gimsøy. Saken om Mossad-drapet på marokkaneren Ahmed Bouchiki fant sted i 1972.

– Mitt største ønske er å jobbe med politiet. Det tror jeg hadde vært veldig interessant, sier hun i dag.

Vi har akkurat satt oss på en kafé i Harstad, Elisabeth Gimsøy kom med et djevelsk håndtrykk, men en engels vennlighet og øyne store som krystallkuler, i olivengrønt og brunt. Varme som sola, men altså i jordfarger. På et vis faller det meg inn at disse motsetningene er henne.

– Jeg føler at de har lagt merke til meg nå. Politiet altså.

– Føler som i...føler?

– Ja, jeg kjenner det.

– Du kan føle det når folk snakker om deg?

– Ja, når folk tenker på meg eller snakker om meg, spesielt negative ting. Da merker jeg det fysisk, jeg får vondt. Blir sjuk. Etter TV-serien har hun merket det spesielt godt, sier hun.

Det har vært skuffende.

– Jeg har hatt sterke smerter i akillessenen, som om noen vil spenne bein på meg.

– Enser jeg her at du synes de andre deltakerne er dårlige tapere?

– Noen av dem var nok det, ja.

Hun vil ikke gå i detalj, men sier misunnelsen var stor hos enkelte.

– Det har jeg fått bekreftet når jeg har lest Facebook-sidene deres. Der ble det påstått at jeg gikk videre på grunn av trynefaktor og smisking med programlederen.

Gimsøy er ikke sint, tvert imot, mild og lavmælt til henne å være. Hun er ikke typen som går rundt grøten eller demper seg. Men nå er øynene bare undrende, altså enda større. Hun forstår det ikke.

– Jeg er bare ei vanlig jente som gjør så godt jeg kan og ikke vil andre noe ondt. Jeg er meg sjøl og veldig ærlig. Og så ble jeg så glad da jeg vant. Uvel ble hun også etter å ha sett søndagsepisodene på TV – mange måneder etter innspillingene var ferdig.

– Hver eneste mandag og tirsdag ble jeg sjuk. Det var en enorm påkjenning å gjøre de oppgavene, og kroppen gjenkjente det jeg hadde vært gjennom da.

Betydelig verre var det i 2006, da det raknet fra alle kanter og veggen kom veldig brått på. Til tross for voldsomt med jobbing gikk klesbutikken hennes over ende og den personlige økonomien fulgte etter. Folk rundt henne karakteriserer henne som typen som alltid gjør sitt ytterste for å tilfredsstille andre, men som glemmer seg selv og heller ikke krever tilbake. Det gikk som det måtte; hun brant til slutt ut, og da kjærligheten også sloknet, la askeskyen seg over hodet hennes og stengte luftrommet en lang periode.

– Jeg tok vel ikke godt nok vare på meg selv, og kroppen orket rett og slett ikke mer. Resultatet var en enorm depresjon. Jeg orket ikke tanken på noe som helst, ønsket bare ligge og sove og sove og sove, ville ikke mer. Hadde det ikke vært for sønnen min, ville jeg ikke vært her i dag.

Rollene var snudd om, plutselig var det hun som trengte hjelp.

–Og det var ikke lett å akseptere, men der og da hadde jeg ikke noe valg. Jeg tok imot. Og de neste to årene kan jeg nesten ikke huske at jeg har eksistert, de er veldig fjerne for meg.

Det kunne altså gått riktig galt. Og det har skjedd før; hun sier hun har levd før.

– Mange ganger. Jeg har blant annet blitt brent på bålet som heks. Og i et annet liv var jeg en kvinne som levde alene langt inne i skogen. Jeg tror det er derfor jeg føler meg så mye ensom. Man drar det med seg. Men det er mye lettere å hanskes med dette når jeg nå har akseptert det. Følelsen er ikke så sterk.

– Når man finner det åndelige mens man er mentalt syk, blir man da i tvil om det er evner eller om det rett og slett er galskap?

– Ja, absolutt! Jeg var veldig mye i tvil på om det jeg følte var innbilning.

– Mange finner i stedet Gud når de har sine kriser. Kan det sammenliknes?

– Det kan det. Det handler om å finne en mening.

– Det blir en søken etter noe?

– Ja. Og mange søker feil vei, etter noe utenfor seg selv. Jeg skulle ønske at flere søkte innover, det er der svarene ligger.

– På den annen side, unnskyld uttrykket, finner man jo ofte det man leter etter?

– Det kan jeg være enig med deg i. Mange gir opp og da finner man ikke svarene. Mange psykisk syke sitter med mange ubesvarte spørsmål og har ingenting å tro på. Skjønner du hva jeg mener? Og enkelte ruser seg for å få fred i seg selv, som et substitutt. En flukt.

– Var det åndelige en flukt for deg?

– Nei, jeg visste om evnene mine før min krise. Men du kan godt si at krisen var en pådriver for å finne fram til denne siden av meg igjen.

Allerede som barn oppdaget hun at hun hadde spesielle evner.

– Da snakket jeg med avdøde mennesker, gjerne de som var på min alder. Og jeg leste energier på klassekamerater som ikke var bra. Da ble jeg veldig intens, og kommuniserte på en måte som sikkert var sårende for dem. Og det mente jeg jo ikke, jeg ville så gjerne bli likt av dem.

– Har alle en sjette sans, tror du?

– Ja, jeg tror alle er født med en sjette sans, men de fleste stenger seg når de er 7-8 år. Det bidrar de voksne til på forskjellige måter. Men alle kan bli flinkere ved å øve opp evnene sine igjen.

– Mange er vel skeptiske og kritiske til deg. Kan det være at du er litt naiv?

– Det er akkurat det som...

For første gang øker pulsen hennes litt nå. Og stemmevolumet.

– Jeg synes folk er trangsynte. Det finnes så mye mellom himmel og jord, så mange andre sannheter som folk ikke orker eller gidder å forholde seg til. Jeg vil at folk skal skaffe seg sin egen sannhet.

– Hva vil du si til skeptikerne?

– Det er ikke min oppgave å overbevise dem. Jeg respekterer at de er skeptiske, og så håper jeg at de respekterer meg.

– Er det sårt når du blir mistrodd?

– Nei, det er faktisk ikke det.

– Jeg leser deg som en ganske sårbar person?

– Det er nok riktig, men det går virkelig ikke litt inn på meg en gang når folk ikke tror på meg. Jeg skjønner dem jo, det var tøft for meg å akseptere dette også.

– Før du tar meg på fersken må jeg tilstå at jeg har et problem med disse litt påtrengende kjærlighetsguruene som bare vil absolutt alle godt og fred og lys og ro og alt det der – for kun 26 kroner minuttet.

31-åringen rister på hodet.

– Det er mye humbug der ute. Og mange som ødelegger for oss seriøse, som snakker om lys og kjærlighet, men som tenker penger.

– Snakker du av erfaring?

– Da jeg var syk brukte jeg tusenvis av kroner på teletorget og satt igjen som en like forstyrra sjel som før jeg ringte, smiler hun.

Egne priser har hun imidlertid ikke så lyst til å snakke om.

– Jeg bruker av min tid og jeg skal leve, jeg også. Og folk blir ikke skremt av det jeg tar for å hjelpe dem. Det hender dessuten at jeg gjør ting gratis, hvis folk har veldig dårlig råd og det er noe jeg synes er viktig å hjelpe dem med.

Hun har nok å ta av, i dag er ventelista lang som en god måned. I tillegg har hun hundre mailer hun ikke har rukket å svare på, og en svarer som er full konstant.

– Så hvordan jobber du?

– Jeg jobber ikke i helgene og helst ikke på ettermiddagene. Og jeg har maks tre kunder hver dag. Det er veldig tungt å jobbe med energiarbeid, og jeg må gi meg selv muligheten til å hente meg inn. Kundene kan være langt nede og jeg skal forsøke å løfte dem opp på en time. Det krever mye energi av meg, og jeg skal ikke slite meg ut.

På hjemmesiden sin tilbyr hun alt fra kanalisering (videreformidling av informasjon/budskap fra høyere energier som engler, lysvesener og avdøde personer), reading (koble seg opp mot og lese et annet menneske, via det å gå inn i fortid nåtid og framtid) til å være medium (kommunisere med den andre siden), healing og hypnose.

– Ikke så rent lite – hva blir det mest av?

– Reading. Om kjærlighet, jobb og økonomi.

– Du blir litt spåkone?

– Ja, og jeg prøver å gjøre litt mindre av akkurat det med reading. Framtid er ikke viktig, det er her og nå som betyr noe.

Elisabeth Gimsøys her og nå består stort sett av sønnen Niklas på ni og jobb. Hun synes det er flaut at hun ikke kommer på noen hobbyer.

– Dette opptar veldig mye av min tid nå, men ellers vil jeg gjerne være sosial med mine nærmeste, de jeg vet jeg kan stole på. Det er jo et ensomt yrke hvor du ikke har noen fasit.

Følelsen av ensomhet har økt etter seieren på TV-skjermen.

– Det har vært veldig hektisk og rart, og jeg er jo ikke så flink til å ta vare på meg selv og fortelle hvordan jeg har det. Og selv med alle hjelperne mine rundt meg føler jeg meg litt alene. Derfor må jeg møte folk og være sosial når jeg kan, jeg må ha den menneskelige klemmen.

Hun klager likevel ikke.

– Jeg er selvsagt veldig takknemlig for det som har skjedd. Mange dører står åpne for meg nå.

Så kommer det et smil og en fire-fem somrer igjen.

– Men aller viktigst er jo sønnen min, og det blir jo for eksempel en god del fotballkamper på ettermiddagstid. Det elsker jeg!

Fotball spilte hun selv i oppveksten. Og hun gikk på ski, sammen med søster og bror i den lille bygda i Skånland.

–Noe forteller meg plutselig at du ikke er så flink til å lage mat?

– Ha-ha-ha-ha, du har jammen god intuisjon!

Sannheten er dessverre at det er søsteren Hanne som er pumpet kraftig for informasjon.

Elisabeth Gimsøy framstår åpen og søkende, og har dessuten – paradoksalt nok – beina mer på bakken enn mange som hevder de er jordnære. Latteren triller dessuten lett og ofte i dag, men den siste opptaksperioden og tida etterpå har ikke bare vært enkel.

– For å være helt ærlig var den helt forferdelig. Jeg var så sliten og tappet for energi at jeg synes det er et under at jeg klarte å vinne.

– Enda du forutså det omtrent før alt begynte?

– He-he, ja, men jeg klarte ikke å stole helt på det.

– Du er både klarsynt og klarhørt, hva er det siste?

– Jeg kan for eksempel høre hva folk som sitter rundt meg vil si i sin neste setning.

– Jøye meg.

– Men jeg vil ikke gjøre det, det er noe med det å være påkoblet hele tida, det er veldig tungt. Så du må ikke bekymre deg, altså! Jeg er avkoblet nå.

– Takk. Bruker du evnene på familien?

– Nei, jeg gjør ikke det. Noen hemmeligheter skal man få ha. Det føles ikke riktig å bruke dem sånn, jeg vil ikke at de skal føle at jeg sitter og vet alt om dem.

– Kan du se katastrofer før de inntreffer?

– Ja, det hender. Men jeg har bedt om å få slippe og se sykdom og død hos mennesker.

– Men når du får mer erfaring?

– Jeg vet jeg kommer til å utvikle meg dit, ja. Det er en spennende tanke. Og litt skremmende.

Da vet hun hva som venter. For hun har allerede sett døden hos en i familien.

– Hva skjedde?

– Mannen med ljåen kom på rommet mitt og ble der helt til en død slektning fortalte meg om hva som skjedde.

– Mener du Mannen med ljåen, bokstavelig?

– Ja, med kappe og ljå. Jeg ble sinnssykt redd. Og kjente at jeg ikke var klar for det.

– Er vedkommende familiemedlem død nå?

– Ja.

– Du har bedt om å få slippe sykdom og død hos andre mennesker, men hva hvis det ringer en kreftpasient?

– Da sier jeg nei, det er ikke mitt felt. Det er legens jobb.

Hun sier hun har sett litt av hvert i dødsriket.

– Jeg kan love deg at det ikke bare er rein kjærlighet på den andre siden.

– Det er heller ikke bare-bare å ha evner som du har?

– Særlig ikke når man ikke har kontroll over dem. Jeg har jobbet meg til kontroll, men det er ikke kult i det hele tatt, egentlig.

– Du hadde helst klart deg uten?

– Ja.

På forsiden nå


...

Sanksjonsrammet næringsliv i nord får ingen hjelp

Norge kan ikke kompromisse når det gjelder å respektere andre lands grenser, sier utenriksminister Børge Brende.