Kotelettene surrer i panna. Teltnabo Rodner Nilsen er innom.

Fiskerlandsbyen på fjellet

Han setter opp hytta i januar, og river den i mai. Hvert år.

Publisert 07.04.2010 kl 22:00 Oppdatert 22.04.2010 kl 01:15

Tips en venn på e-post:


...
Etter flere vintre på Store Mollesjavri kjenner Idar Sandvik de fleste gode fiskeplassene.
...
Ei halvkilos røye har slukt akkaren.
...
Ute synker kvikksølvet mot minus 20. Inne sørger parafinbrenneren for at det er varmt og godt.
...
Stura Mollesjavre, 780 moh. Her inne har Idar Sandvik sitt paradis. Landsbyen.

Idar Sandvik (50) tilbringer store deler av vinteren ved Stuora Molles-javri. Det er tre mil til nærmeste hus.

Vinden har pisket opp store snødriver. En nordøstkuling med trøkk og nedbør har lagt et hvitt glemselens slør over snøskuterløypa fra Reisadalen. Det er kun bjørkestikkene som forteller hvor veien har gått. Innerst ved Stuora Mollesjavri vokser det noen små sorte konturer ut av det hvite. Telt. Her bor Idar.

Vannet, nær punktet der kommunegrensene til Kvænangen, Nordreisa og Kautokeino møtes, ligger i 780 meters høyde. Det går en avstikker fra snøskuterløypa mellom Reisadalen og Kautokeino inn hit. Fiskevannene ligger tett i tett. Det er sjelden mer enn en kilometer mellom dem, og i de fleste svømmer det stor-røye. Hvert år tas det fisk på rundt tre kilo, noen år større.

Idar Sandvik hilser velkommen inne i den 13 kvadratmeter store teltgammen. Den er velutstyrt med parafinovn, campingstoler og 12-volts lys. Det er varmt og godt inne til tross for minusgradene ute.

– Her har du mitt paradis på jord, sier han, og byr på en kaffekopp. Den må inntas kjapt, for Sandvik er klar for fisketur.

– Vi skal inn til Cohkkajavri. Det ligger et stykke unna snøskuterløypa forklarer han, og laster ski, staver, pulk og fiskeutstyr på snøskutersleden.

– Med ski når man alle tenkelige herligheter i dette området. Det er ofte lurt å dra inn til vann som ligger litt utenfor allfarvei og løyper, slår han fast.

Men denne dagen er det slakt fiske, også på Cohkkajavri. Til slutt blir det allikevel ei røye på nesten et kilo. Blank og fin, i topp kondisjon.

– Det holder dessverre ikke til middag, men slik er røyefisket. Det er av og på. Plutselig kan det slå til med stor-røyer på løpende band. Så stanser det like plutselig som det har begynt. Det får bli koteletter til middag i kveld, konkluderer han. 50–åringen fører et eneboerliv her inne store deler av vinteren. Nå har han fått naboer.Det står også telt i noen av de andre buktene langs det nesten fire kilometer lange vannet.

– I fjor ble det 43 overnattinger. Til sammen har jeg nok bodd her inne i mer enn et år, forteller han.

– Jeg ble bitt av basillen i 1990, forteller Sandvik som er vokst opp På Bjarkøy med helt andre klimatiske utfordringer enn de han baler med her inne i vintermånedene.

– Men jeg hadde den samme fascinasjonen for uvær. Når det blåste som verst hyrte jeg på meg og dro ut i kulingen. Det var spennende, selv om mor innimellom var bekymret.

– I dette fjellområdet kan det bli skikkelig ille, trolig et av de de mest utfordrende i landet Det er ikke så mye som bremser når stormen hugger til, sier 50-åringen og kikker inn over de slake fjellryggene i det bløte landskapet.

– Du må nesten ha vært her en stormdag for å skjønne det. Alle konturer blir borte. Sikten er lik null. Telt blir filleristet. Snøskutere forsvinner i snødrivene. Vi har strukket ei line opp til doteltet, noen få meter oppe i lia. Det er ikke for moro skyld. Dobesøket kan koste deg livet om du ikke finner tilbake til teltet.

– Jeg koser meg når det blåser, og er gjerne helt alene her inne i dårlig vær. Kanskje er det fordi jeg viser for meg sjøl at jeg mestrer de vanskelige forholdene. Det gir en trygghetsfølelse, men jeg er veldig bevisst på å ikke utfordre elementene. Man skal ikke leke med fjellet. Den verdenen som åpenbarer seg ute når uværet slår til er brutal og nådeløs, sier Sandvik.