...
Bo Andersen (t.v.) er administrerende direktør i Norsk Romsenter, og styreleder i Andøya Rakettskytefelt (ARS). Odd Roger Enoksen er administrerende direktør i ARS. Foto: Ole Åsheim

Nordlys uten grenser

I dag er det nesten bare internasjonale nordlysforskere som kommer til Andøya Rakettskytefelt.

Publisert 07.03.2010 kl 22:13 Oppdatert 07.03.2010 kl 22:13

Tips en venn på e-post:



Nordlysforskningen ble etablert

av den norske fysikeren Kristian

Birkeland for over hundre år siden.

I dag er det nesten utelukkende internasjonale forskere som

kommer til Andøya Rakettskytefelt (ARS) for å studere nordlyset.

Mandag i forrige uke: En gruppe fysikkelever fra siste trinn på Tromsdalen videregående skole står i et lite skur på Andøya Rakettskytefelt. Skuret mangler tak, men har en trapp som går opp langs veggen til et platå på toppen. Elevene har fylt en stor hvit ballong med helium og festet en sonde med ulike måleinstrumenter til den.

– Skal jeg slippe den nå? spør Marie-Victoria Fløttkjær.

– Ikke ennå, sier kursleder Asbjørn Eliassen.

Han løper inn i naborommet og ringer til flytårnet på Andenes lufthavn for å få tillatelse til å slippe ballongen.

– Jeg føler meg som en forvokst femåring, sier Fløttkjær.

– Du er en forvokst femåring, sier en klassekamerat og gliser fornøyd.

Eliassen kommer tilbake med klarsignal fra flytårnet, og Fløttkjær går opp trappen.

– Det er bedre utsikt utenfor, sier Eliassen og åpner døra.

Alle løper ut og vender blikkene opp imot himmelen.

Fløttkjær slipper ballongen. Og den stiger til værs.

La oss bli med ballongen opp til ca. 1000 meters høyde, så vi får litt bedre utsikt over området og hva som skjer der. For det første står det altså en gruppe fysikkelever fra Tromsø på bakken, og ser opp mot himmelen. For det andre kan vi se en samling brakker av ulik størrelse som utgjør det som kalles Andøya Rakettskytefelt. Brakkene ligger med strandkanten foran seg, og fjell bak seg. Stedet kalles Oksebåsen, det ligger omtrent en halv mil fra Andenes sentrum, og utgjør Norges eneste operative romsenter.

Ser ut som leirskole

Det må likevel være tillatt å si at det ikke ser ut som det man forventer seg av et romsenter. Fra tusen meter over bakken ser det mer ut som en leirskole.

Inne i TV-stua sitter administrerende direktør i ARS, Odd Roger Enoksen, og viser fram bilder han har tatt av en rakettoppskytning.

– Andøya Rakettskytefelt ble opprettet i 1962, og markerer starten på Norge i rommet, forteller han.

Den 22. januar 1960 ble det etablert et norsk utvalg for romforskning, som foreslo at det skulle lages et skytefelt i Nord-Norge, under den mest aktive delen av nordlyssonen. Det ble Oksebåsen på Andøya på grunn av dens gunstige geografiske plassering. Den første raketten utstyrt med vitenskapelige måleinstrumenter, ble skutt opp den 18. august 1962.

– Bruk av raketter til forskning har vært viktig helt fra starten, men etter hvert så man at det å bruke raketter ble litt for spinkelt i forhold til infrastrukturen vi har her, sier Enoksen.

– Så vi bruker også ballonger, og har så langt sluppet omtrent 500 stykker.

Ballongene går til rundt 40 kilometers høyde, men skal man forske på nordlys, som forekommer fra ca. 100 kilometers høyde og oppover i atmosfæren, må man bruke raketter.

– I tillegg ble det for ti år siden etablert det som kalles NAROM, Nasjonalt senter for romrelatert opplæring, som driver med formidling og kursvirksomhet. I dag er dette definert som en av våre kjerneoppgaver, sier han.

Sterk vekst

Norsk romvirksomhet er en næring i sterk vekst, og en av de store utfordringene framover blir å sikre seg kvalifisert personell, ifølge NAROM-leder Arne-Hjalmar Hansen.

Det er derfor elevene fra Tromsdalen videregående skole er her på space camp, for at de skal bli fristet til å velge realfag når de skal søke seg til høyere utdanning. Nå kommer de inn i spisesalen for å varme seg og spise vafler etter å ha sluppet ballongen ut i lufta. Ved et av bordene sitter Marie-Victoria Fløttkjær og Heidi Dreyer Hansen.

– Hva synes dere om opplegget?

– Vi har det veldig artig med fysikk, sier Fløttkjær.

– Skal dere studere fysikk i framtiden?

– Det frister ikke egentlig noe særlig, sier Dreyer Hansen.

– Jeg vil heller ikke studere fysikk direkte, men faget er jo relevant for mye annet, sier Fløttkjær.

Spole tilbake

La oss spole litt tilbake. Da Norge for 50 år siden bestemte seg for å etablere et norsk utvalg for romforskning, var det ikke tilfeldig at det var studiet av nordlysfenomener som skulle prioriteres. Den norske fysikeren Kristian Birkeland (1867 – 1917) var den første til å gi en vitenskapelig redegjørelse for nordlyset, og regnes derfor som nordlysforskningens far. For å lære mer om ham, setter vi oss i en sofakrok sammen med mannen som kalles nestoren i nordlysforskningen, fysiker og forfatter Alv Egeland.

– Et så spesielt naturfenomen som nordlyset har brakt betydelig oppmerksomhet i lang tid. Man tror at det er blitt omtalt både i Asia og Europa lenge før vår tidsregning, og til og med i Bibelen. Det som er hundre prosent sikkert er at nordlyset omtales i et dokument fra vikingtiden som heter Kongespillet. Det ble skrevet av en ukjent forfatter i Trøndelag midt på 1200-tallet, sier Egeland.

– Det store vitenskapelige gjennombruddet kommer med Kristian Birkeland i 1890. Mannen som er avbildet på 200-seddelen vår er nordlysforskningens pioner. Birkeland er den første som sier at det er sola som er kilden til nordlyset.

Birkeland publiserte sin nordlysteori i 1896, delvis underbygget av det berømte terellaeksperimentet. Han konstruerte et verdensrom i miniatyr, og skjøt elektrisk ladede stråler mot en magnetisert kule som representerte jorda. Som forventet samlet lysenergien seg over de to polene.

– Men folk var skeptiske til teorien hans. Først da man sendte opp satellitter på 1970-tallet, kunne man observere og måle at det kom en elektrisk strøm fra sola som ble ledet ned mot jorda av dens magnetfelt, akkurat slik som Birkeland hadde skrevet 60 år tidligere. Så til ære for ham, kalles disse for Birkelandsstrømmene.

Birkeland bygde også det første permanente nordlysobservatoriet, på den 900 meter høye Halddetoppen i Alta. Observatoriet var vanskelig å komme fram til, og siden det var blitt avklart at nordlyset uansett forekom så høyt oppe i atmosfæren som 100 kilometer, kunne man like gjerne bygge et observatorium som var lettere tilgjengelig.

– Og i 1928 åpnet Nordlysobservatoriet i Tromsø.

380 meter over havet

380 meter over havet, bare en kort kjøretur opp en fjellvei fra Andøya Rakettskytefelt, ligger ALOMAR-observatoriet. Avdelingsleder Sandra Blindheim henter oss i firehjulstrekkeren tirsdag morgen klokka 08.30. På vei opp fjellveien forteller hun at de på ALOMAR skyter laserpulser opp i atmosfæren for å gjøre målinger av blant annet temperatur, vind, skypartikler og aerosoler.

– Observatoriet er unikt i verden både i forhold til instrumentparkens bredde og det faktum at vi ligger vegg i vegg med et skytefelt for vitenskapelige raketter, sier Blindheim.

Det er investert over 100 millioner kroner siden oppstarten, og mye av pengene er kommet fra utenlandske aktører.

– Observatoriet er et internasjonalt initiativ, men det er vi som tar oss av den daglige driften av instrumentene.

I inngangspartiet står det en stor skohylle på gulvet, full av sandaler til gjestene. De er merket med skonummer på baksiden, akkurat som i en bowlinghall. På døra henger også et fareskilt som varsler om at bygget inneholder lasere.

– Ikke trykk på noen knapper mens dere er her, spøker Blindheim.

Jordnær stil

Observatoriet ser ut til å være innredet i samme jordnære stil som brakkene nede i Oksebåsen, men dét inntrykket forandrer seg når Blindheim viser fram teleskophallen.

– Dette er de to største teleskopene. Laseren står i naborommet og sender pulser som er omtrent 20 centimeter i diameter gjennom den svarte kassen som står i hjørnet der, og videre til teleskopene som sender laserpulsen opp i lufta.

ALOMARs sentrale oppgave er å bistå med informasjon om forholdene i atmosfæren til forskerne i kontrollrommet nede på ARS som sitter og venter på det perfekte øyeblikket for å skyte raketten.

– En rakettkampanje varer gjerne i tre uker, hvor skytefeltet klargjøres hver dag gjennom nedtellingsprosedyrer og tester. Deretter er det bare å vente på at værforholdene og de vitenskapelige forholdene skal være riktige.

– Hender det at forholdene aldri blir gode nok?

– I 2009 satt det noen amerikanske og japanske forskere i kontrollrommet og ventet hver dag i to og en halv uke uten at forholdene ble gode nok til å skyte. Og de hadde bare et par dager igjen av kampanjen, før de måtte gi opp, pakke sammen og dra hjem igjen. Da blir man fort litt trigger happy, sier hun og ler.

Påfallende

Det som er påfallende når man trekker en linje fra Birkelands etablering av verdens første permanente nordlysobservatorium og fram til i dag, er at de aller fleste som skyter opp raketter for å studere nordlyset i disse dager, er forskere fra utlandet. Siden det var nordmenn som la grunnlaget for nordlysforskningen, hvorfor er det da slik at vi nå bare leier ut fasiliteter til utenlandske forskere?

Michael Gausa, direktør for vitenskap og teknologi ved Andøya Rakettskytefelt, sier at Norge aldri har hatt tradisjon for å bevilge midler til grunnforskning.

– De forskerne som driver med grunnforskning i Norge, har et utrolig stort på press på seg for å forklare hvorfor de skal gjøre denne forskningen. Og dét er, per definisjon, nesten umulig å svare på når man driver med grunnforskning.

Odd Roger Enoksen påpeker også at Norge er en nasjon som i større grad bedriver forskning som gir gevinst på kort sikt, og at grunnforskning er en lav prioritet.

– Vi driver ikke egen forskning her på Andøya. Vi leverer kun tjenester til forskere som kommer hit, og de aller fleste instrumentene på ALOMAR eies av institutter fra andre land, sier Enoksen.

– Det er heldigvis fremdeles norsk aktivitet, men dette er et område hvor Norge kunne vært en stormakt.

– Med tanke på hvilken pioner Birkeland var, så er oppleves det som litt skuffende at Norge ikke bidrar mer i dagens nordlysforskning.

– Ja, dét er faktisk langt på vei en skuffelse for oss også. Det er jo ingen land som har så mye nytte av å drive forskning på dette som Norge, nettopp fordi vi har nordlysfenomenet rett over oss, som forstyrrer alt fra navigasjon til kommunikasjon.

– Nettopp derfor bruker vi mye ressurser på å øke interessen for romforskning. Og der er NAROM sentrale.

Stort bord

I møterom B sitter halve fysikklassen rundt et stort bord midt i rommet og bygger raketter. Ingrid Solbakk og Heidi Dreyer Hansen sitter og ser på en instruksjonsvideo som viser dem hvordan de skal pakke fallskjermen riktig.

Faglærer Dag-Martin Nilsen går rundt og hjelper til.

– Blir det rakettforskere av disse elevene?

– Ja, det kan det fort bli. De har et voldsomt konkurranseinstinkt, og dét er viktig, sier han.

Etter at rakettene er bygd, tar Dag-Martin Nilsen med seg elevene ut for å skyte opp en testrakett. Jørgen Mathias Olsen får æren av å vri om på nøkkelen og trykke på den røde knappen.

– Da begynner vi nedtellingen, sier Nilsen.

– Fem, fire, tre, to, én!

På forsiden nå


...

Slik foreslår de å løse Tromsøs trafikkfloke

Statens vegvesen la i går fram i alt 15 alternativer for ny Kvaløy-forbindelse og ny Tverrforbindelse. I løpet av desember skal politikerne i Tromsø å bestemme hvilke alternativer som skal utredes videre.