...
"Helt siden jeg gikk ut av teaterhøgskolen har jeg hatt lyst til å slutte. Yrket er krevende og tar veldig stor plass i liivet." Foto: Yngve Olsen Sæbbe

Sjelelig alvor og økomat

I 22 år har Marit Adelaide Andreassen tenkt på når hun skal pakke kofferten og reise tilbake til Nord-Norge. Nå har hun i hvert fall flyttet til Ylvingen.

Publisert 07.03.2010 kl 21:59 Oppdatert 07.03.2010 kl 21:59

Tips en venn på e-post:


...
MIDTPUNKT:?? Egentlig er jeg litt redd meg selv fordi jeg er så åpen. Da får man seg noen trøkker? det verste er å bli misforstått, sier skuespiller Marit Adeleide Andreassen som inntar «Himmelblå» i morgen. For tiden er hun i Tromsø som Lysistrata på Hålogland teater. Foto: Yngve Olsen Sæbbe

DET ER ET stykke på veien, og kanskje begynnelsen på den permanente forflyttningen fra Oslo til heimplassen Svolvær i Lofoten. I noen uker framover får vi se Marit Adeleide Andreassen (44) som nytilflyttet firebarnsmor i serien «Himmelblå». Det kommer mange nye mennesker til øya og hun gleder seg til å få være med i serien hun er fan av.

­– Jeg har fulgt med og lurer veldig på hva det er som treffer folk. Ett eller annet, det sjelelige alvoret blandet med humor, kanskje. Jeglikte serien godt, selv om man som skuespiller blir litt inhabil fordi vi kjenner alle på settet og mister mye av illusjonen. Jeg vet jo at Halvar Holmen ikke bor på øya og går i slike klær?

– Skit i Halvard, hva med Kim, er han død?

Hun setter øynene i meg og smiler og lar, som alle andre i Himmelblå-enesemble, spørsmålet henge i den skarpe nordnorske vårlufta.

HUN ØNSKET SEG Emmas Under. Til nøyaktig avtalt tid trår hun inn i varmen .

– Journalister er antakelig som folk flest, men jeg har vært gjennom noen intervjuer?

Hun slår ut med hendene, og tar siste del av setningen på sørnorsk med ei fornem mine for om mulig å ta brodden av budskapet, eller for å skape den skjøre tvetydigheten.

– Egentlig er jeg litt redd meg selv fordi jeg er så åpen. Da får man seg noen trøkker? det verste er å bli misforstått.

Hun ler avvæpnende og stikker hodet bak gardinen.

HUN BLIR BESKREVET som en av landets fremste skuespillere. Hun våknet ei natt da hun var elev på musikklinja i Harstad, og avblåste tanken på å bli profesjonell musiker for heller å bli skuespiller. Siden hun gikk ut av teaterhøgskolen i 1993, etter å ha kjempet seg inn på fjerde forsøk, har svolværjenta vekslet mellom komedier og tragedier på hovedsakelig Nasjonalteateret hvor hun var fast ansatt fra 2000 fram til i fjor.

Før det var hun ved Oslo nye teater, som er blant landets fremste innen komedier, før de gikk over til musicaler. Marits siste hovedrolle der på huset var Sally Bowles i Cabaret. Hun synger vakkert og kunne gått bysbarnet Kari Bremnes en god gang, om hun hadde satset på musikken, sier noen. Selv fnyser hun av det, men innrømmer at hun går svanger med noen musikalske ideer. Mange private selskaper med Marit som gjest, får sangen servert. Hun har sin fortid med bandet Onkel Blå sammen Lars Bremnes. De underholdt på jazzkafeer med egenprodusert stoff.

– Jeg måtte slutte etter pålegg fra rektor på teaterhøgskolen. Vi fikk ikke drive med profesjonell virksomhet ved siden av.

Så ble det teater på heltid med Jeppe på Bjerget, Peer Gynt, Pippi Langstrømpe, Dyrene i Hakkebakkeskogen og Hedda Gabler, folkekjære stykker Marit har gledet publikum med. I tillegg til mange spillefilmer og fjernynsserier. Lista er lang fra Pan, Evas øye, Jonny Wang og Andreaskorset til komiserien Nr 13 og 37,5 og for ikke å glemme kriminalseriene Drømmefangeren, Slangebæreren og Sørgekåpen.

NÅ HAR ANDREASSEN hoppet inn i frilanstilværelsen og ble for et par uker siden opprørsleder i hovedrollen som Lysistrata på Hålogaland teater. Antikkens berømte komedie om sexnekt for å skape fred, har fått solide ståkarakterer og slakt i pressen. Det er fjorten år siden sist hun var ved teateret, og den gang endte det i katastrofe. Skuespillere og regissør krangla, kritikkene var elendige og Tolvskillingsoperaen ble tatt av plakaten.

– Ei vond tid. Her opplevde vi at skuespillere dolket oppsetningen i ryggen . Det ble en skjelsettende opplevelse for meg. Slikt gjør man bare ikke.

Det var ei vonbroten Marit som forlot Tromsø den gangen, forteller ei venninne.

14 år etter krangler hun igjen internt på teateret hun ikke har besøkt siden. Å skru sammen ei forestilling kan være smertefullt.

– Og nå opplever du et slags déjà vu?

– Nei. Jeg jobber med et vidunderlig ensemble og vi har kranglet, grått og flirt før Lysistrata ble født. Nå gir vi full pupp. Vi var ikke der på premieren, noe jeg egentlig aldri opplever på premierer. Vi må spille ei stund før det stråler ?

Og så kom kritikkene. De nådeløse vurderingene som denne gangen spriket fra to til fem på terningen. Et godt utgangspunkt, prøver teatersjefen å peppe opp sine folk med. Marit skjermer seg for kritikkene, men hun har fått dem referert.

– Men det er noe med motgang, da må vi reise kjerringa. Det har virkelig vært en opplevelse med Lysistrata.

HUN SNAKKER GJERNE om skuespilleryrket, om sin egen iboende motstand og den konstante lysten til å slutte.

– Helt siden jeg var ferdig på teaterskolen har jeg hatt lyst å slutte. Yrket er krevende og tar så stor plass i livet.

– Er det en myte eller sannhet at roller gjør noe med deg som menneske?

– Even gleder seg til siste forestilling med Lysistrata. Ho, ho!

Hun knegger en dyp latter før hun får servert hvit bacalao og kaffe.

– Det er sprøtt, men jeg har mange ganger opplevd at kunsten og livet går hånd i hånd. Du spiller en rolle, så skjer akkurat det i livet ditt som rollen handler om. Kanskje oppsøker du det påvirket av rollen.

DE TØFFESTE TAKENE som skuespiller hadde hun som Hedda Gabler, kvinnen som sviktet kjærligheten, levde i skyggen av sin karrieremann, ble ulykkelig og rasende og endte opp med å ta sitt eget liv.

Men som oftest er Marit Andreassen «hu artige», «hu kvikke». Både på og utenfor scenen.

– Hun er Norges beste komedienne i sin alder. Og da er jeg raus og setter meg selv til side, ler skuespillervenninne og komiker Kjersti Elvig.

– Tulla, Marit er best!

De samtaler og leker mye sammen, og konkurrerer om å være morsomst.

DET ER ALLTID morsomt rundt Marit, sier vennene. Hun ser komikk i de fleste situasjoner og herjer med sine egne observasjoner. Det holder kanskje å være typisk nordnorsk (kjapp i replikken, umiddelbar og ærlig) overfor søringsvenninnene, som ikke får priset påfunnene nok. Ingen husker hva det egentlig handlet om eller har konkrete eksempler. Men det er leken, den evige leken.

– Du skulle sett Marit sammen dattera Petra på tre år. Du aner ikke hvem av dem som er eldst.

Bare Petra blir nevnt, kommer klumpen i halsen. Hun sier hun ikke finner de fine ordene som beskriver det å bli mamma. Hun var 40 år da det skjedde. Petra som har arvet mellomnavnet Adeleide etter sin mor og oldemor, er med til Tromsø på jobb. Hun har også en gjesteopptreden i en av byens barnehager som faktisk pappa og samboer Even Carlsen eier og driver. En permisjon ga Petra det innsmettet foreldrene trengte. To nordnorske foreldre hjelper ikke for Petra er kav østlending. Marit demonstrerer:

– Jeg vil ha aspartamtyggegummi, mamma!

– Hæææ?

– Hun har mange ord og er svært verbal.

Slik snakker et barn som vokser opp i et hjem uten sukker og hvetemel. Marit har tatt helt av. Nærmest gift, men ikke fanatisk med kostholdsprinsippene. Den hvite bacalaoen er allerede gjennomanalysert og har fått status stivelsesbombe, men god.

– Nydelig! Men den der må jeg holde meg unna, sier hun og peker på brødkurven.

– Før hadde jeg gafla i meg hele kurven.

PÅ?DETTE?OMRÅDET?vil hun frelse verden, og startet med de på jobb. Ut med ferdigmaten, vekk med stivelsen, adjø sukker og død over aspartamen. Vekk med de skumle smaksforsterkerne. Halleluja for den naturlige maten. Grønnsaker, frukt og bær skal være økologiske. Hun jakter på e-stoffer og studerer innholdsdeklarasjoner med strenge øyne.

– Det skjedde i fjor i mars. Etter kostholdsomleggingen forsvant mine plagsomme følgesvenner hodepina og leddsmertene. Og tungsinnet.

Hun arresterer seg selv og trekker tilbake siste setning.

– «Ble kvitt tungsinnet da hun sluttet med sukker», jeg ser du har tittelen klar.

– Hva sier pengeboka?

– Det koster mye og det er synd det er så dyrt, men når man blir flinkere og får mer kunnskap om å lage sunn mat, går det seg til.

Hun forsikrer at datteren får gå i bursdager uten medbrakt kake og godterier, for selv er hun heller ikke hundre prosent konsekvent.

– Har du klart å slutte å røyke?

Marit var en av flere kjendiser som skulle slutte å røyke gjennom Dagbladet for flere år siden. Hun måtte offentlig krype til korset og innrømme at hun sprakk.

– Røykingen er også et av mine paradokser. Jeg kan irritere meg arg over all dritten som kan kjøpes på kiosker, pølser, pizza, brus, boller og sjokolade. Restavfall!

– Selv kjøper du bare en pakke sigaretter?

MENNESKET ER SKRØPELIG, ville en pinsevenn sagt om å la seg friste av forbudte nytelser.

– Tro er et vesentlig kapittel i livet mitt, og jeg er glad jeg har fått være en del av et så karismatisk og åndelig miljø som Pinsemenigheten. Der fikk jeg min musikalske ballast.

Pinsevennene definerer ikke mennesker som frafalne, men Marit har forlatt den smale sti til fordel for en mer humpete vei inn i kunsten, underholdningsbransjen og teateret.

– Men jeg er fortsatt et åndelig menneske.

Hun kaster et blikk ut på Domkirka i Tromsø sentrum. Den gule bygningen får et løft i sola.

– Det var en styrelse at jeg fikk stemmen tilbake og kunne synge i kirka, minnes hun en gospelopptreden da hun var ung. Hun strekker seg over bordet og hvisker:

– Slik hørtes det ut før jeg gikk inn dit.

Da konserten startet sang hun. Noe utenfor henne selv hadde grepet inn. Siden har hun vært på leting. Hun har trålet alle alternativbøkene på Tannum bokhandel, og innrømmer at før virkelig trodde på spøkelser.

– Når man har vært såpass fanatisk i sin tro, er det mange vegger som ramler når lokket forsvinner. Dette er vanskelig å prate om ?

– LEVENDE, SÅRBAR, intelligent og sammensatt. Og så liker jeg det litt nevrotiske over henne, sier skuespillerkollega og venninne Gisken Armand.

Marit er et ordensmenneske som vasker og steller hjemme. Alle som vandrer i huset hennes har med selvsyn sett den ekstreme forvandlingen hun kan sette i gang på hjemmefronten. Hun snur om på alt og er en mester i ommøblering, en syssel som ligger i familien. Også bestemora hadde vanen å flytte rundt på møbler og ting.

– Et evig styr. En ny ting, en blomsterbukett kan være den utløsende faktor som gjør at møbler, piano og bildene på veggen må skifte plass.

– Får du lov å herje på dette viset?

– Even er heldigvis pendler. Her i Tromsø har vi tatt hverandre i hånda på at jeg skal la være å røre tingene i den midlertidige leiligheten.

OM IKKE MANGE ukene reiser hun hjem igjen. Hun vant slaget på Pellopenes og Lysistratas listige sexnekt førte til fred. Gjesteopptredenen i byen har slett ikke gitt den innvendige freden og heller ikke stilnet Nord-Norge-lengselen. Under spaserturen langs kaia drar hun inn sjølufta.

– Man blir frisk av å være her. Folket og lynnet. Det er det jeg savner. Og selvfølgelig naturen, men den er en klisjé å nevne.

Selv om hun har feriehus på Vestvågøya og besøker Lofoten så ofte hun kan, er ikke tanken om å flytte hjem lagt død.

– Om ett år vinner Oslo i forhold til hvor jeg har bodd lengst i mitt liv. Det tenker jeg masse på.

På forsiden nå


Enebolig brant ned til grunnen

Nabohus måtte evakueres

...

Vilja (21) var døden nær av kreft

- Tanken på at det kunne være kreft slo meg ikke en gang. I ettertid har jeg fått vite at mange rundt meg mistenkte at det kunne være det. Nå har den unge jenta en klar oppfordring til andre som lider av sykdom.

Fantastisk innsats fra legene reddet Trond(54) fra å dø:

Nå er pårørende utslitt av å krangle

Trond Workinn (54) ble reddet etter hjerneblødning. Nå fortviler familien over manglende oppfølging.