FRAMOVER: Frode Hellum og Marlene Uvsløkk setter inn et rykk i retning Ølhallen etter endt dessert. ? Tidligere i kveld hadde vi så god fart at det slo gnister fra sparken i det vi møtte på noe asfalt, forteller de leende. Foto: Vidar Dons Lindrupsen

Tatt på sparken

En lørdagskveld i ukjente hus, i vilt fremmedes selskap, med hemmelig meny og spark som transportmiddel? Nordlys ble med på Sparkiade.

Publisert 07.03.2010 kl 21:29 Oppdatert 07.03.2010 kl 21:45

Tips en venn på e-post:


Sparkiaden

Deltakerne i Sparkiaden kjører spark hjem til vilt fremmede for å spise.


– Dette er årets høydepunkt! Her er bare positive, åpne mennesker. Det er helt herlig!

Ragnar Brataas lener seg over sparken sin og skåler fornøyd i lufta med et bitte lite snapsglass. Fra innerlomma har det sneket seg opp en aldri så liten knert, og sammen med reisefølget Vigdis Amundsen og Trond Andersen har Brataas tatt seg tid til en liten drikkepause. Det er tross alt fem minutter siden de satte ut mot kveldens første stoppested.

Aldri møtt før

Brataas er rutinert Sparkiade-deltaker. Han vet hva det er snakk om. Det gjør ikke debutanten Andersen. Ei heller Nordlys. Vi er på vei fra Ølhallen til Jonas Lies gate, der vi skal få servert forrett sammen med seks mennesker vi aldri har møtt før. Brataas og hans følge er på vei en annen plass for å gjøre akkurat det samme. Vi bare traff hverandre sparkende i gata. Og da stopper man og sier hallo. Slikt gjør man nemlig på Sparkiaden. Vår forrett tilberedes av May-Brith og Knut Johansen (mest Knut). May-Brith er initiativtaker og primus motor bak Tromsøs første Sparkiade – som fyller ti år i år.

– Jeg kommer fra Hammerfest, og der er konseptet med sparkiaden veletablert. Da jeg flyttet hit tok jeg konseptet med meg, men vi gjorde noen justeringer. I Hammerfest er vi litt mer ute, her har folk lyst til å sitte inne og kose seg rundt bordene, sier Johansen.

160 mennesker

160 mennesker er med på Sparkiaden i år. 32 av disse er verter i 16 vertshus. Deltakerne sparker rundt i par. De er invitert på forrett til noen de kjenner, men etter det blir de sendt på hodet inn i det ukjente med kun en adresse på en lapp å forholde seg til. Hovedrett inntas sammen med åtte fremmede mennesker (inkludert vertene), før man blir sparket videre til dessert i et annet ukjent hus. En stram timeplan følges, og alle skal ende opp på Ølhallen igjen etter desserten er gjennomført. Et enkelt, men spennende konsept. Poenget er å møte nye mennesker, være sosial og kose seg.

På Ølhallen, litt tidligere, traff vi på venninnene Gunn-Eva Lampe, Guri Møller og Anne Opsahl. I år feiret de, som Sparkiaden, 10-årsjubileum.

Litt absurd

– Vi har vært med siden starten – dette er kjempeartig og litt absurd. Man treffer folk man ellers ikke ville truffet, man får god mat, det er sosialt og aktivt. Vi har sparket rundt i alle retninger på øya, opp og ned, fram og tilbake. I år håper vi på å være oppå øya for det meste. Vi har vært med på Sparkiader der forretten har vært på Sydspissen, hovedretten i sentrum og desserten på Fagereng. Da sparker du for livet, ler Møller.

– Men det er svært viktig med pauser i sparketuren. For å opprettholde væskebalansen. Du må være i flytsonen, gliser hun.

I år skal Lampe være vert, noe alle tre har vært gjennom før. Opplevelsene er svært forskjellige, forteller damene.

– Etter du har sendt av gårde forrett-folkene, som du jo kjenner fra før av, så vet du ikke hva som møter deg neste gang du åpner døra. Det er kjempespennende, sier Lampe.

Opplagt kokk

Det bekrefter initiativtaker Johansen. Hun har nå ledet oss til sitt hvite hjem i Jonas Lies gate, hvor vi blir mottatt av en strålende opplagt kokk og en trivelig labrador. Inne sitter Per Børre og Randi Børresen, Trine Seljeseth og Bjarte Toftaker. Like etter oss kommer Randi Thørring og Svein Dalsbø. alle mer eller mindre bekjent av vertskapet, men ikke med hverandre. Vi hilser. Forteller litt om oss selv. Tar et glass vin. Tonen er god – temaene lette.

Johansen inviterer oss til bords. Han har en liten åpningsmonolog, avslører forretten – fløtegratinerte asparges – og skåler i gang måltidet. Nydelig. Det okkes og oies rundt bordet. Samtalen flyter over i hvor folk kommer fra. Hva man jobber med. Det avsløres av noen har dristet seg over fra Tromsdalen. «Det er én ting de som bor på øya har som vi i Tromsdalen misunner dem: God utsikt,» spøker Seljeseth. Deretter beveger vi oss over til strømprisene. Et raid til Folkeparken for å hogge ved planlegges.

Ny spark

Per Børresen kan avsløre at han har kjøpt seg ny spark for anledningen. Børresen er elektriker og hadde store planer om å dekorere sparken sin med ledlys. Han fikk dog ikke tid, og satser hardere til neste år.

– Muligens monterer jeg opp anlegg og høyttalere også. Dette er garantert ikke siste gangen jeg er med på dette!

Halv ni blir vi sendt videre fra familien Johansens hus. Alle har fått utdelt lapper med en ny adresse på, og vi skal nå sparke hver vår vei etter en drøy time med sosialt samvær.

– Men her skal jeg altså spise oftere, konkluderer Bjarte Toftaker, før han kaster seg på setet på sparken, roper «Likestilling!» og lar Trine Seljeseth sparke han i motbakke til neste stoppested.

Hovedrett i Holtveien

På vei til hovedrett i Holtveien får vi virkelig oppleve Sparkiadens sjarm. Til tider fine forhold, om enn noe strøsand (som man stiller seg negativt til, har vi fått høre), glødende fullmåne, noen få snøflak seilende i lufta. I Prost Schieldrupsgate treffer vi på et par på vei mot et annet vertshus i Holtveien. Vi går oppover i gata, og der kommer en bølge av sparkere mot oss. Vi hoier og veiver med armene som gamle kjente. «Hei! Hvor skal dere? Hvor har dere vært? Vil du ha en drink? For en kveld!» rundt ti sparkere henger i gata som ungdommer utenfor en hjørnekiosk. Praten går, det skåles, og etter to minutter fyker vi videre.

Utenfor vårt neste vertshus blir vi møtt av en lekker skulptur; en spark, stukket ned i snøen, dekorert med juletrelys. Inne dufter det av middag, og vert Stein Ditlefsen og vertinne Marianne Aronsen steller på kjøkkenet. Vi sendes opp i andre etasje, der vi møter Geir Melangen, Heidi Klausen og Anne og Stein-Hugo Berntsen. Vi er med andre ord ikke sist. Begge parene har vært med på Sparkiader før, og begge er henrykt over konseptet.

– Jeg må si jeg beundrer May-Brith, eller generalen, som jeg kaller henne, for engasjementet. Hun fortjener Kongens fortjenstmedalje eller noe. Dette er utrolig sosialt, og alle er så åpne og inkluderende, sier Stein-Hugo Berntsen.

Kom sist

Trine Hanssen og Øyvind Nilssen ankommer sist, dog med god grunn.

– Vi kommer fra lærerskolen nå. Det piper i brystet, for å si det slik, sier Nilssen.

– Vi vurderte å stoppe innom hjemme for å tisse, men det var jo skog på veien, ler Hanssen.

Ved bordet annonserer Ditlefsen hovedretten: Bacalao. Det går et unisont stønn gjennom forsamlingen. Fiskeretten er tydeligvis en favoritt. Samtaleemnene rundt dette bordet er svært annerledes enn ved første stopp. Vi er ferdige med hvem, hva, hvor. Nå penser vi inn på svineinfluensa, jordskjelvkatastrofer, røyking, Ask, og ikke minst medias forhold til dette. Diskusjonen brytes opp med lettere temaer, som diverse sparkerelaterte ulykker opp gjennom årene, og matlagingsblundere. Til slutt blir vi dyttet videre mot dessert-husene av Ditlefsen og Aronsen. Nordlys skal til Skolegata.

Sosiale dyr

– Marit Bjørgen blei slått på oppløpet av Kowalczyk. Men nå er det dessert, stråler Bjørn Føre mot oss, i det han åpner døra før vi har ringt på.

Inne er det varmt og avslappet. I en dyp sofa sitter Frode Hellum og Marlene Uvsløkk. De har vært med i Tromsdalen før, men er debutanter i Tromsø-sparkiaden.

– Et nydelig konsept. Vi er sosiale dyr og dette er helt herlig. Uformelt og fint, sier Hellum.

Til dessert serverer Liv Føre daimkake. Fullmånen har beveget seg høyt på nattehimmelen, og fleipene sitter løst hos gjengen. Her snakker vi musikk, fotball, OL. «Hva er det første en rockegitarist gjør når han våkner om morgenen? Kler på seg og går hjem!» Latter. Marit Ringvold sitter ved siden av oss ved bordet. Hun har vært med i ti år, og har ingen planer om å slutte.

Riste litt løs

– Jeg har truffet tilfeldige folk, som nå har blitt gode bekjente. Dette er en måte å riste litt løs på, ikke bli så satt.

Etter klemmer og avskjedsfraser setter gjengen utfor bakkene ned mot Ølhallen igjen. Der venter mer dans og moro.

Sparkiaden er nå en etablert tradisjon i byen. Et sosialt spark i rumpa. Og et virkelig kick.