Det er ikke få som gjennom tidene har våknet opp til en salig bakrus i kjelleren på Rådstua i Tromsø. Den var for en del år siden benyttet som varetektsceller for blant annet folk som hadde fått i seg for mye sterkt.

De som besøker stedet nå bør holde seg rusfri. De får i alle fall ingen påfyll av sterke varer i Sivertsens kafé, som de gamle fengselslokalene nå er døpt.

Det er ikke hvilken som helst ny kafétilvekst byen har fått. Her serveres det bare vegetarretter. Også de kaffe- og tetørste får tilfredsstilt sine lyster i så måte, som det heter. Både cappuccino, caffè latte og sterk god te finnes på den forholdsvis lange kaffe- og telista.

Selv om det ikke serveres sterke saker som øl og vin her, skal man ikke gå tørste herfra. Det er et forholdsvis rikholdig og godt utvalg av fruktdrikker. Selv ba jeg om et glass ingefærjuice til maten. Det smakte fortreffelig. Mine gjester ba om økologisk limonade og appelsinjuice. Også de var strålende fornøyd med drikken, og da ikke bare fordi det også lå et lite blad sitronmelisse og fløt på toppen.

Inngangen til Sivertsens kafé ligger under hovedtrappa, altså rett inn fra gateplan.

Kafeen er delt inn i tre rom. Innerst finner vi kaférommet som også kan leies ut til møter og liknende. Så et rom med runde bord og ei lita utstilling som man har kalt «Sipende Snørrunger på Sivertsens». Her kan andre kunstnerne søke om å få utstilt sine bilder.

Det er islendingen Jón Karl Stefansson som har forflyttet seg fra Sagaøya til Tromsøya for å drive vegetarisk kafé.

Tidligere har vegetarianerne i byen hatt et heller magert tilbud når det gjelder vegetarmat. Restaurantene nøyer seg med et par vegetarretter på sine menyer. I tillegg har Nord-Norges Kurbad hatt sine middagsdører åpne for vegetargjester.

Nå dreier det seg imidlertid om Sivertsens kafé, oppkalt etter en av betjentene på den tidligere stasjonen, en streng en sådan, som visstnok fortsatt iblant skal sveve i lokalet lenge etter sin død.

Verken jeg eller mine gjester merket noe til det da vi en formiddag valgte å nyte vår lunsj der.

Det er ikke akkurat verdens største meny vi blir presentert, men den synes å være valgt ut med nennsom hånd, og tar hensyn til både den som vil ha suppe, linser, brød og burritos.

Seks retter var det å velge mellom den dagen vi ville teste maten der. Og prisen varierte fra 60 til 70 kroner, meget rimelig for porsjoner man ble godt mette av.

Mine tre gjester valgte henholdsvis Burritos, linser og ris-tallerken og Humusbrød, men jeg fikk velge først og det gjorde valget lett for meg, Afrikansk suppe.

Mens vi ventet på maten (det tok ikke lang tid) filosoferte vi litt over både lokalets beskaffenhet og møblene. Sitter men i kjøkkenregionen, vil man ha god oversikt over kokken i arbeid. Et lite bord er plassert der.

I midtregionen flere småbord med små hekleduker på, og innerst der vi har benket oss rundt det største bordet er det god plass til oss fire, og et bord med en sofa med røde puter. Bordet er dekket med en grønn duk av ikke helt ny dato, men rein inntil jeg sølte suppe på den.

Suppefatet er nemlig fylt til randen med ei smakfull, nydelig suppe basert på brune bønner og finhakket tomat – og tilsatt en fløteskvett(?). Meget velsmakende. Til var det to små skiver hjemmebakt grovt brød med finhakket tomat.

– Denne kan jeg trygt anbefale, var min kommentar.

En av gjestene var minst like strålende fornøyd med sin lunsjrett, humusbrød og salat. To store skiver mørkt brød dekket med en rikelig lag av et posteiliknende smør med en aning peanøttsmak.

– Nesten som leverpostei, men mye bedre, kommenterte min gjest. Kanskje kunne salaten vært litt mer spennende.

En annen av mine gjester ba om linser -og ris. Og det fikk hun i rikelig mengde. Velsmakende og godt det også, men hun hadde gjerne sett at det ble servert brød til. Alle var vi enige om at det også kunne blitt satt ei mugge med vann på bordet, selv om vi alle ønsket juice til maten.

Min gjest som valgte burrito var den som var minst fornøyd. Retten er myk tortilla fylt med røde bønner.

–Tørt og med lite smak, var kommentaren.

Derimot var det få eller ingen negative innvendinger til kaffen som ble bestilt etter måltidet.

I caffè latte-koppen varte hjertet helt til bunnen av koppen, sa min gjest, men savnet brunsukker til.

Også cappuccinoen var det ingen onde merknader til.

414 kroner betalte vi for fire lunsjretter, fem glass juice, tre kopper kaffe og en kopp te. Det hadde vi i alle fall ingen merknader til.

Konklusjonen må bli at Tromsø har fått en vegetarrestaurant som kan bli et sårt tiltrengt tilbud i byens restaurantflora. Så står det opp til publikum å ta vare på tilbudet.