Klærne jeg har tvunget på meg er altfor små, jeg har prøvd å ljuge meg ned noen størrelser for liksom å imponere, og resultatet er det motsatte og dermed forutsigbart katastrofalt, der jeg står og føler meg meg ei dårlig stappa pølse.

Det er noen fullmåner siden jeg kom til den knallharde erkjennelsen at jeg bare kan ta rennafart og drite i å basere fremtidige inntekter på en karriere som modell. Alder og utseende er én sak. Det som langt verre er, er min nærmest totale mangel på innsikt i alt som kan relateres til mote. På toppen av det hele har jeg en vaskeekte og pur fobi mot å gå inn i klesbutikker. Jeg hater det. Jeg HATER å gå i klesbutikker.

Jeg hater følelsen jeg får bare jeg passerer dørstokken inn til en klesbutikk, for allerede der melder angsten seg med alarmerende kraft. Med svært få unntak blir jeg møtt av musikk som er så enormt langt unna min egen smak at den uten problem kunne vært brukt mot meg i tortursammenheng.

Fastbundet til en stol, med klesbutikkmusikk på fullt, hadde jeg glatt innrømmet mine innerste hemmeligheter og angitt hele vennekretsen og familien min tvert, om dette kunne gjort at noen slo av. Ergo er stemningen og negativiteten på et bunnivå før faenskapet har kommet ordentlig i gang.

Så kommer det en ekspeditør bort og spør smilende:

- Kan jeg hjelpe deg?

Vedkommende er som oftest ei dritpen og veldreid dame i tjueårene, som ser på meg et blikk som i stedet utbryter (og riktig nok ganske rettferdig)

– Dæven, du er uhip, din gamle knallis!

Når jeg etter hvert har fått henne til å skjønne at jeg overhodet ikke er mulig å overtale til å prøve noe nytt og crazy, som f.eks. en rosa skjorte med blonder, og at jeg bare skal ha ei bukse og ei svart skjorte, skulle man tro at faren var over, men det er da dævelskapen virkelig begynner.

Som om fenomenet ikke er fortærende nok fra før, er det likevel ingen plasser i hele verden jeg føler meg mindre sexy enn inne i et slikt omkledningsrom. Når jeg står der i bar (og skummet melk-blå) overkropp, kun iført en krøllede boxer og ser at jeg har tatt på meg et par sokker med forskjellig lengde, og det eneste som skiller meg og den dritpene og hippe dama er et halvt dusjforheng i sprakende farger, er ikke akkurat begrepet «attraktiv» det første som renner meg i hu.

Med tanke på at jeg har vært på jobb og stresset hele dagen før jeg ankom sjappa, og dette gjør at jeg nærer en duft fra føtter og armhuler som er mulig å karakterisere som annet enn forlokkende, gjør det ikke situasjonen nevneverdig bedre.

Når jeg så drar på meg de potensielt nye klærne mine, bretter dusjforhenget til siden og smiler nervøst et stumt «Hva synes du?», og får et semientusiastisk «ikke verst» tilbake, er bildet fullkomment.

For innerst inne vet jeg forbanna godt at det – som sagt – ikke ser så verst ut. Det ser rettere sagt verst ut. Svetten siler fra panna, og synet fra speilet er grensesprengende kompromitterende. Klærne jeg har tvunget på meg er altfor små, jeg har prøvd å ljuge meg ned noen størrelser for liksom å imponere, og resultatet er det motsatte og dermed forutsigbart katastrofalt, der jeg står og føler meg meg ei dårlig stappa pølse. Og da skal faen ingen komme og fortelle meg at looken er «ikke så verst».

At fotstillingen – og dermed hele kroppsholdningen min – er mildt sagt underlig, og enda mer negativt utslagsgivende for totalbildet, fordi jeg prøver å holde igjen det jeg er livredd for at skal bli et ufrivillig utslipp av tarmgass, gjør heller ikke saken noe bedre.

Og så legger jeg merke til musikken igjen. Musikken som er markant ondere og slemmere enn noen avart av satanrock noen gang kan drømme om å bli.

Det er da jeg for n'te gang erkjenner at dette ikke er noe for meg. Jeg må ut, og jeg må ha både røyk og frisk luft. Og jeg må ha tilgang til internett, for nå skal det pinadø handles klær på eBay. Jakker, sko, bukser, gensere og skjorter. Og jeg skal le hver gang jeg oppgir kredittkortnummeret mitt, for det er jo heller ikke slik at klær er gratis i klesbutikkene heller.

Folk lider av diverse fobier. Flyskrekk, tannlegeskrekk, klaustrofobi og angst for edderkopper eller spøkelser. Dere har herved min fulle sympati, det er ikke dét. Men tro bare ikke at dere har det noe verre enn det jeg har det i en klesbutikk.