Resultatet er nå samlet mellom to permer i fotoboken som simpelthen heter «Norske sjøfolk», og som i Johansens karakteristiske stil kommer tett innpå vanlige folk – slik de var før.

Her er sjøfolk fra kystfiskere og de som jobbet på fraktebåt og lokalbåt langs kysten til de som seilte utenriks og krigsseilere. Han snakket med kaptein og maskinist, både en hvalfanger og en kvinnelig telegrafist. Mennesker som Johansen mente representerer den gamle sjøfartsnasjonen Norge.

Han møtte dem i deres hjem, så på tingene de bragte med seg tilbake, og hørte på det de fortalte. Så skildret han det som skjedde. Det meste uten avtaler, bare Johansen som kjørte av gårde og banket på dører og spurte seg frem.

– Det er kanskje nostalgisk. Men selv om alt ikke var bedre før, kan vi likevel snu oss bakover og se hva som var bra da, hvilke enkle og jordnære verdier de sto for.

– Hva lærte du?

– At vi alle har godt av å ro en båt.

Redd på havet

For gamle dagers sjøfolk, de begynte i robåten fra de var 6-7 år gamle. Så gikk de oppover, så å si. Hans egen onkel la et år på sine 14 år, fikk hyre om bord på en båt som gikk mellom Narvik og Canada og ble borte i 14 måneder.

– De hadde en helt annerledes følelse med havet. I dag er en sjømann utdannet ved PC-en. Vi har mistet litt av kontakten med virkeligheten. Før måtte de klare seg selv, og man aksepterte at havet gir og havet tar.

Rune Johansen er 52 år og kommer selv fra en slekt av sjøfolk. Også han skulle bli sjømann; i boken finnes et bilde av femåringen som poserer i styrmannsuniform.

Det var slik generasjonen før hans kom seg ut i verden. Omtrent alle seilte en periode ute, i en tid der sjøfolk også hadde tid til å gå i land i havnene de anløp.

– Men jeg var redd på havet.

I siste liten

Dermed ble det et liv på land, en karriere som startet da Televerket het nettopp det. Nå livnærer Johansen seg som fotograf, billedkunstner og forfatter på heltid.

I forrige bok var han hos norskamerikanerne i USA, og opplevde det samme da som han gjorde med sjøfolkene nå.

– Det er i siste liten, de begynner å bli gamle. 80-90 år gamle. Jeg har visst en hang til å være ute i siste liten, men jeg rekker det akkurat.

Sagt i store ord på bokomslaget besøkte han et miljø og en kultur som har vært nasjonsbyggende for Norge – men som i sin opprinnelige form nå er i ferd med å forsvinne. Johansen bruker heller de mindre ordene der han fotograferer dem han kaller «fotfolket».

– Men jeg måtte ta på slips da jeg var i Oslo Sjømannsforening! Det er en tradisjon å ta vare på, det også. Jeg registrerer bare, sier han.

Travel høst

Det blir en travel høst for Rune Johansen, som akkurat har kunnet ta et trykkferskt eksemplarer av «Norske sjøfolk» i hendene.

Han er også representert i ytterligere to bøker i tiden fremover: I boken «Asylsøker», laget til NOAS 25-årsjubileum, der han besøkte asylsøkere i Bogen i Steigen, og i «Norsk dokumentarfotografi i dag», der nye så vel som etablerte fotografer presenteres.

I forbindelse med dokumentarfotoboken er Rune Johansen også med på utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter, som åpner 22. oktober. Dessuten stiller han ut fotografier på utstillingen «Ting forteller» på Lillehammer Kunstmuseum fra 3. oktober.

Boken som gjorde at karrieren tok av, «Hiv Mannskjiten» fra 2004, trykkes nå i sitt femte opplag. Selv rister han litt på hodet og sier:

– Hvem skulle nå trodd det. Når du går inn i folks nære hverdag, treffer du så inn i... (ANB-NTB)