– Dette er et eventyr. Et mørkt eventyr. Jeg bare advarer dere.

Slik avsluttet regissør Asif Kapadia sin innledning før visningen av Far North på Fokus i går ettermiddag.

Det tar uhyggelig kort tid før man skjønner at advarselen vil bli stadig mer berettiget desto lenger ut i filmen vi må våge oss.

Vi vet ikke hvor i verden vi er. Vi vet ikke hvilken tid vi befinner oss i. Omgivelsene er hvite og slående vakre. Med blendende snølandskap – og sylskarpe isfjell. Her møter vi de to kvinnene, den unge Anja og den noe eldre Saiva. Som lever milevis fra sivilisasjonen. I tilsynelatende trygghet.

Først når det underveis i filmen males opp en beksvart forhistorie skjønner vi hvorfor.

Det mørke som en klar kontrast til alt det hvite vakre. Motsetninger som blir steile idet rømlingen Loki trenger inn kvinnefellesskapet. Svart og hvitt som skal få alt til å rakne.

Regissør Kapadia bruker få ord for å fortelle denne legenden. I stedet lar han bildene tale. De store panoramaene og de tette ansiktsuttrykkene. Det sterke og det svake. Det lyse og det mørke.

Underveis kan imidlertid fortellerstilen bikke over til å bli en tanke for langsom og ugjennomtrengelig.

Men når Kadapia drar oss inn i siste kapittel av sitt verk er tiden for å legge merke til de små detaljer over. Legenden tar en u-sving, så krass at den kler oss nakne. Og etterlater oss hudløse.