Den første spillefilmen fra FilmCamp i Målselv. En av Norges dyreste filmproduksjoner. Store navn på rollelista. En regissør som sikret Norge en Oscar-nominasjon. Et blodig opprør. En fortiet historie som for første gang skal fortelles på stort lerret. Er det rart vi har forventninger?

Og hva gjør Nils Gaup? Jo, i stedet for å servere oss det raseriet man kanskje kunne forvente, gir han oss en film hvis største styrke er en liten vever kvinne som bærer på den dypeste fortvilelse.

WEB-TV: Se flere filmklipp fra åpningsfilmen
LES MER: Flere anmeldelser
LES MER: Alt om TIFF

Et sted der ute slipper sola en strime lys ned i havet og deler landskapet opp med en magisk linje. Himmel, fjell, hav. Et vakkert, nærmest symbolsk skue, i grell kontrast til henrettelsen som snart skal finne sted på land. Og i menneskemengden som venter i stillhet på bøddelens skarpe øks: Vesle Aslak, Elens lille sønn.

Først 17 år seinere skal han få møte mora igjen. Og bli fortalt hennes versjon av forhistorien til henrettelsen. Om hvordan det var å se ektemannen og Vesle Aslaks far Mathis forsvinne inn i spritens forbannelse, mens gjelda hos handelsmann Ruth skrumper reinflokken inn.

Om lille, sterke Elen som nekter å betale spritgjelda. Om handelsturene til Karesuando der Læstadius forkynner og planter en spirende tanke i henne som hun tar med tilbake til Kautokeino, og som brer seg og som gjør livet godt, en stund. For parallelt med poetiske sekvenser der reinsdyr jages inn og samles i innhegninger, snøres nettet strammere og strammere rundt Elen og hennes folk.

Man snakker ikke øvrigheta imot. Og øvrigheta har venner som spiller på lag. Man hever ikke stemmen i kirka til annet enn bønn. Og presten kan dekke sine handlinger bak Guds ord.

Anni-Kristiina Juuso er en castet drøm. Fra kamera hviler på henne for første gang, der hun står i frosten utpå vidda, til kamera fader henne ut for siste gang, kjærtegner hun lerretet. Det ligger en oppriktighet og følsomhet i spillet som gir oss en hel kvinne vi kan tro på.

Å si at de andre blir som statister, er å misbruke en klisjé. Men det er Juuso som er kjernen filmen bygger på og rundt, den som i sterkest grad bringer fortvilelsen til torgs, en avmakt som i siste instans ikke finner annen løsning enn å møte overmakt med håndmakt.

Kautokeino-opprøret har mange sterke navn på rollelista. Mikael Persbrandt som handelsmannen Carl Johan Ruth, hvis tjafsete hår og ugredde bart tar noe tid å venne seg til, tømmer sine glass og vokter sitt handelssted med autoritet, men han overtar ikke lerretet når han først er i fokus. Bjørn Sundquist gestalter presten Stockfleth og tar ut et register som spenner fra rasende til faderlig mild til arrogansen selv. Og så Michael Nyqvist, da, som Læstadius. Vi møter ham kun en gang, men Gaups symbolske lyssetting sitter i.

Det er over tjue år siden Veiviseren hadde premiere. Et nylig gjensyn bekreftet at den har tålt tidens tann. Igjen møter vi Mikkel Gaup, men nå er alvoret enda større enn da han ledet tsjudene utfor stupet. Under Nils Gaups regi gir han oss en Aslak Hætta hvis hjelpsomhet framstår som større enn hevnlysten.

Mange har forsøkt å forklare Kautokeino-opprøret, og har støttet seg på ulike teorier. Hos Gaup er det ingen religiøs fanatisme å spore. Her er det de sosiale forholdene som belyses i et filmspråk som er dempet, og som trygt leder oss gjennom historien.

Visuelt er Kautokeino-opprøret en vakker film, der landskapet i seg selv er det perfekte utgangspunkt for å skape poesi. Mari Boines musikk følger oss som en ekstra puls, der det engelske ordet «humming» er mer dekkende enn nynning. Og hva kostymene angår, jeg kan ikke skjønne annet enn at motepolitiet pusser brillene etter dette.