De siste til å innta Kulturhusets hovedscene for årets Nordlysfestival var ingen ringere enn byens eget kammerorkester, samt de to stjerneinstrumentalistene Serhiy Salov (piano) og Tine Thing Helseth (trompet).

Konserten var delt i tre avdelinger, som hver for seg stod utmerket godt alene. Vertskapet, Tromsø kammerorkester, åpnet friskt og lett med den ungarske komponisten Béla Bartòks ”Divertimento for strykere”. Alle tre satsene gikk tilnærmet strøkent, og uten nevneverdige uhell, Det eneste måtte være en litt upresis pizzicatolek i verkets 3. og siste sats – Allegro assai. Ellers tilførte byens stolte orkester komposisjonen den energi og underholdningsverdi et divertimento fordrer. Kolbjørn Holthe skjøtter sin rolle som kunstnerisk leder på mesterlig vis, og det er usikkert hvor mange kammerorkestre det finnes i landet som mestrer den komplekse rytmikken og dynamikken som er nedtegnet i gårskveldens åpningsnummer. Besetningen var selvsagt helt etter kunstens regler, og samspillet? Rett og slett imponerende, spesielt med tanke på noen nye fjes i orkesteret. Men standarden stanset ikke her.

Voldsomt til stede

Etter et raskt sceneskift entrer publikumsfavoritten fra ”Top of the World Piano Competition – 2009” scenen. En kjapp utpust på krakken, fingrene finner tangentene og ut fra Steinway & Sons prektige flygel strømmer Chopins ”Nocturne i Dess-dur, opus 27 nr.2. Salov treffer oss med sitt spill. Inderlig vakkert, inderlig vakkert, inderlig vakkert. Drømmen må være å bli en tone spilt av Salov – bli noe større enn seg selv, som en del av Chopins utsøkte håndverk. Det er hypnotiserende og direkte besnærende å motta den ukrainske pianistens bunnløse spill, å vitne hvordan han forserer de uhyre krevende komposisjonene som om det kulle være den mest naturlige ting i verden. Man kan vanskelig være så voldsomt til stede i sitt samtidige fravær som når en tilnærmet fullendt tolker av Chopin utfører sitt arbeid. Og så er det over. For en liten stund. Salov takker for seg etter sine to fremførelser, den nevnte Nocturne og ”Polonaise-Fantasie opus 61.

Resten er historie

Og nå kommer vi til det store møtet, inkarnasjonen av festivalens tema – kontakt. Kammerorkesteret inntar sine plasser på nytt og hilser så Salov velkommen tilbake. Og endelig, Tine Thing Helseth, trompetisten som kanskje har gitt skolekorpsene evig liv. Dette arsenalet av ferdighetssprengte musikere som nå er samlet på scenen skal gi oss ”Konsert for klaver, trompet og strykere opus 35” - av den store Dimitri Schostakowitsch. Og var du ikke der da det skjedde, kan jeg bare si som man sier. Resten er historie. Det er slutt på svulstige ord og tilkortkommende bemerkninger. Det er med stor ydmykhet at jeg ser meg nødt til å trille nok en sekser.

Kort oppsummert

Nordlysfestivalen sies å være en musikkfestival for nisjekultur, det smale og utilgjengelige. Det er kanskje sant, men om Norldysfestivalen 2010 har lært oss noe, så er det at det er i det smale man finner bredden, variasjonen og kvaliteten. Har vi kontakt?