TILBAKE PÅ SPORET: Motorpsycho er for tiden utvidet med den svenske gitaristen Reine Fiske. Det har bidratt til å føre dem tilbake til seg selv.

En oppsummering av en 25 år lang karriere

MOTORPSYCHO «Behind the Sun»

Publisert 12.03.2014 kl 10:17 Oppdatert 12.03.2014 kl 10:18

Tips en venn på e-post:


...

MOTORPSYCHO

  • «Behind the Sun»
  • (Rune Grammofon/Musikkoperatørene)

Behind The Sun er en tilslørt markering av Motorpsychos 25-årsjubileum. Etter en innholdsrik karriere hersker det tvil blant landets anmelderkorps om hvilket nummer i rekken av studioalbum dette er for de produktive trønderne. Jeg har lest alt fra femtende til nittende de siste dagene. Selv kommer jeg til det syttende om man tar med rockoperaen de ga ut med Ståle Storløkken fra 2012, men ekskluderer begge The Tussler-skivene fra lista.

Behind The Sun er uansett den andre hvor de samarbeider med den ivrige svensken gitaristen Reine Fiske, mest kjent fra Dungen, uten at det utgjør den store uttrykksmessige forskjellen. Dette låter først og fremst som erketypisk Motorpsycho, og kanskje skal Fiske tilkjennes noe av æren for at e har funnet tilbake til seg selv.

Etter det ambisiøse bestillingsverket The Death Defying Unicorn fra 2012, gikk trioen i fjor inn i sitt gamle hovedkvarter i Brygga studio og fant tilbake til et mer gjenkjennelig uttrykk med skiva Still Life With Eggplants.

At Behind The Sun er en slags fortsettelse vises ikke bare ved at samarbeidet med Fiske er videreført, men også ved at man får fortsettelsene av fjorårets åpningslåt, Hell, part 1-3, gjennom henholdsvis Hell, part 4-6: Traitor/The Tapesty/Swiss Cheese Mountain og Hell, part 7: Victim Of Rock som avslutter det nye albumet.

Skiva byr på referanser til hele bandets innholdsrike og eklektiske karriere. Jazzinspirasjonen er der fortsatt, men det er psykedelisk progpop og retrorock det hovedsakelig dreier seg om.

Sistnevnte er tydeligst i On a Plate som like gjerne kunne vært inkludert i Bent Sæthers nye retro-rock-prosjekt, Spidergawd, som ga ut sitt debutalbum for kort tid siden. Den er også skivas beste låt sammen med den påfølgende og mer intense The Promise.

Etter en relativt kontant start kommer den første utskeielsen midtveis gjennom instrumentalen Kvæstor (incl. Where Greyhounds Dare), hvis navn og trommebrekk er en tydelig hyllest av Irons Maidens Where Eagles Dare fra Piece Of Mind (1983).

Skiva viser også bandet fra deres mer stillfarne side, med vakre Ghost og nærmest magiske Entropy.

Motorpsycho begynner virkelig å gjenoppdage komfortsonen sin. Sterk firer.