Tromsøværingen Arne Brændeland har, sammen med bandet Axis of Love spilt inn tolv sanger med tekster om liv som ikke bare har vært dans på roser, om savnet i ensomme netter, om mørket inni oss, om lengsel og ikke så rent lite smerte.

Brændeland skriver om disse temaene bedre enn de fleste som prøver seg på denne vanskelige øvelsen. De mørke stemningene han maler med ordene sine er ikke alltid litterært perfekte, men de er troverdige. Og det er langt viktigere. Dette er godt og ærlig håndverk. På albumet har han også inkludert en tekst av Ole Paus. De resterende er hans egne, og jeg gjetter neppe helt feil når jeg tror Brændeland har hentet en del inspirasjon på tekstsiden hos nettopp Paus. Man kan så visst ha dårligere forbilder å strekke seg etter enn det.

Sangene på albumet er ikledt en basisk rockbesetning med elgitar, trommer og bass, håndtert av kjærlighetsguttene Ole Andre Sjøgren, Tom Steinberg og Erling Bjørklund. Jeg sliter med at sangene for det meste er ikledt en litt røff, uptempo rockdrakt, der det er melankolien og ensomheten som er tematikken i tekstene. De to elementene, arrangementet og tekstene, jobber i mine ører litt mot hverandre.

Arne Brændeland prøver å si noe viktig og vesentlig om manges liv. Det skal han ha for. Og at han platedebuterer som 60-åring. Tøft!