Hui og hei, her går det unna i svingene! Vår tids superduo, den moderne Hazlewood/Sinatra, skjønnheten og udyret, musikkens Bonnie & Clyde etc. Sikkert er det iallfall at Isobel Campbell og et vår tids største musikalske genier, den mytiske og hyperaktive Mark Lanegan, allerede har laget to nesten feilfrie og besynderlig bra album. Debuten kom i 2006 og nå er altså allerede deres tredje sluppet.

Formelen er (heldigvis) den samme som ved de to foregående: Isobel Campbell er den kreative sjefen, skriver mesteparten av låtene og bestemmer hvordan de skal arrangeres. Så spiller hun inn og produserer dem, for det meste i sin hjemby Glasgow (hun er tidligere medlem av det Glasgow-baserte indiebandet Belle & Sebastian). Deretter sendes opptakene over Atlanteren, der Mark Lanegan legger på sangsporene sine. Resultatet: Den cooleste duoen musikkverdenen har sett på lang, lang tid.

Denne gangen er materialet signert den skotske heltinnen, i tillegg til to låter av mesternes mester, den evigaktuelle og posthumt hippe Townes Van Zandt. Og det låter selvsagt helt fortreffelig - igjen. Den forførende plata starter med den lavmælte og smygende We Die And See Beauty Reign, en låt som høres ut som den søte lillesøsteren til The Carpenters smukke Superstar, også triller perlene ut på rekke og rad. Campbell synger med sin karakteristiske, uskyldsrene og nesten hviskende og vakre stemme, mens Lanegan krydrer det hele med bransjens mørkeste baryton, kreert av intens sigarettrøyking og utallige tusen liter whisky (der jeg fristes til å tro at han har tygget i seg flaskene etter endt konsum) opp gjennom årene.

Det som er nytt denne gang er at Campbell i tillegg til Lanegan har fått med seg folkmusikeren Willy Mason, uten at jeg helt skjønner hvorfor. OK, han synger bra og alt det der, men når du likevel har tilgang på verdens tøffeste stemme synes det smått uforståelig at hun ikke bruker ham hele veien. Spesielt tydelig blir det på Townes-coveren No Place To Fall. Jøje meg, den skulle gitt mye for å ha hørt Lanegan gjort i stedet. Og kan ikke noen voksne og ansvarlige fortelle Lanegan at vi gjerne tar imot et helt hyllestalbum til Townes fra ham?

I tillegg sliter jeg litt med de litt masete uptempolåtene. Nu vel; alt i alt ei strålende skive igjen, sine småfeil til tross. Et mæææget trygt kjøp, dette.