Det er tydeligvis in å gi ut sitt tredje album denne uka, og Ila Auto er ikke noe unntak. Deres to forrige var engelskspråklige, men nå har de lagt om til morsmål (igjen: Kjør debatt!), noe de selvsagt må få lov til. Jeg vet ikke helt hva det er som skurrer i ørene mine her, men det er et eller annet striglet og fløyelsmykt som hindrer bandet i å ta steget opp der de burde være, for det tekniske nivået deres er det ingenting å si noe på.

Og poenget blir så altfor, altfor tydelig når de gjør Raga Rockers-klassikeren Slakt, løftet fra 1988-bautaen Forbudte Følelser. Først da føler man det påtagelig å lirke ei lerke opp fra innerlomma og dra på fest. I stedet blir helhetsinntrykket noe midt imellom rural bluegrass- løssluppenhet og et intenst ønske om å nå frem til flest mulig (litt sånn «Kan vi ikke få spille på Skavlan, a’? Please!»).

Og jeg har aldri digget den gylne middelvei, av den enkle grunn at den er nettopp middelmådig. Ila Auto glipper i spagaten mellom tøysebandet Hayseed Dixie (et band som var artig i ei og halv plate, men som nå er fullstendig uinteressante) og de to, tre divisjonene over der Hellbillies troner helt uten konkurranse her til lands. Og dette er ikke for at de synger på norsk (kjør debatt!), men fordi bandet later til å ha problemer med å bestemme seg for hvor de vil hen med musikken sin. Litt slemmere neste gang, vær så snill.