Så er den her da, «rockeskiva» til bejublede Lil’ Wayne. «Rebirth» har tatt lang tid å få ut, vi snakker om en artist som knapt klarer å gå på do uten slippe mer eller mindre offisielle låter og mixtaper. Så, står resultatet i samsvar med tida som er brukt? «Rebirth» har blitt ei pompøs, masete, plagsom og stillestående skive til og med glemmeboka ville refusert.

Så til de negative sidene. Dette er rett og slett en samling dølle låter dandert på en seng av ellevilt autotune-o-rama marinert i et like ille heavyriff-o-rama. Med mindre det er din våte drøm, bør – nei MÅ – du holde deg langt unna. Lil’ Wayne synes tydeligvis Kanye Wests autotunebruk på sitt «808’s and Heartbrakes» var storartet, men ender opp med å høres ut som en hardt neddopa Cher i hennes «I believe»-periode.

Og gitarene? Hva er det med disse gitarene? Hvem har fortalt mannen at hvis man har med elektrisk gitar, så blir det rock? Billige heavy-riff, like deler Nickelback, Lenny Kravitz og Bon Jovi. Jeg har tenkt og tenkt, kanskje er tekstene geniale, kanskje er det jeg som ikke har skjønt det. Samvittighetsfullt har jeg henta fram det gamle, støvete diktanalyseverktøyskrinet og tatt for meg albumet. «Ground Zero» er småtøff, men singelen «Prom Queen»... Lil’ Wayne, you give banal a bad name. Eminem leverer et solid vers på «Drop the World», men det blir som glasur på ei ruke. Ikke mye hjelp i.