Enkelte ganger har man lyst til å banke seg selv hardt i hodet (sannsynligvis også langt oftere enn man selv synes). Selv undertegnede har opplevd dette, og en av gangene var det Texas-bandet Midlake som var årsaken. Litt barnslig og forutinntatt avfeide jeg bandet som middelmådig og oppskrytt pop, men etter at en kompis tvang meg til å høre mye på dem under en biltur på over 1000 mil gikk det opp for meg at jeg hadde tatt så gruelig feil.

Her snakker vi nemlig om noe av den optimale bilmusikken for døsige og hete somrer. 2006-skiva The Trials of Van Occupanther var rett og slett et glitrende popalbum, der de smurte sammen en herlig mikstur av ren pop, rock med islett av prog og en solid dose folk. Bank, bank, bank i hodet!

Og nettopp derfor var jeg nå nokså forventningsfull til deres tredje skive, som de altså har brukt hele fire år på å skru sammen. Denne gangen er de enda mer nedpå, og i forkant har det vært snakk om referanser fra Fairport Convention, Steeleye Span, Jethro Tull og Pentangle, altså historisk musikk fra andre siden av Dammen, sett fra Texas. Resultatet er ei skive som umiddelbart høres noe mer monoton og flat ut i uttrykket enn sine to forgjengere.

Førsteinntrykket var derimot at vi nok en gang satt med et aldeles strålende popalbum i fanget. Soundet er nakent og fint, to og trestemte harmonier ligger nydelig lag på lag i hver låt, og med tverrfløyte og lavmælte gitarakkompagnement er de forhåndsrapporterte referansene lette å nikke anerkjennende til. Og hvor lei bandet enn er av å høre det, er det uhorvelig mye Radiohead å spore mellom melodilinjene her, dog fra den tida dette bandet laget mer eller mindre fattbare låter i stedet for intrikat ehh... kunst.

Albumets store problem er likevel at det ikke makter å holde oppe interessen, da låtene – selv etter mange gjennomlyttinger – har problemer med å skille seg fra hverandre. Det er vakkert, det er velspilt, de synger fantastisk og låtene er riktig så fine, altså. Og skulle det jo ikke være noe å klage på, egentlig, skulle det vel? Nei da, men, og det er et stort men, dette er ei skive jeg er redd kommer til å ha relativt kort levetid. Faktisk gir den meg mer lysten på å sette på forgjengeren, og da er den ikke helt en innertier.