«Moden og voksen», ord jeg normalt skyr som pesten, da dette ofte betyr kjedeligere, feigere, mer sedat og sid i shortsen. Og – ja – jeg er barnslig, noe jeg har svart på hvitt fra ei gammel vurderingsbok, om noen forlanger dokumentasjon på det. Og mine aversjoner mot det modne og voksne gjør seg også av og til gjeldende innen musikk. Altfor mange band blir plutselig brått voksne og markerer det ved å lage skiver som er soundtracket til det som iallfall høres ut som et liv de har gitt opp. Når forhåndsrapportene til Skambankts tredje skive nettopp har vært at de skulle høres mer modne og voksne ut, har det skrudd forventningene ned for min del.

I motsetning til mange andre rockinteresserte her til lands har jeg likt dette bandet godt siden starten. Selv om de på skive har hørtes litt flatt og unyansert ut, har de hele tiden vært et band som alltid har levert varene live. En vegg av gitarer, smittsomt mye energi og humør/humor, og ikke minst tekster som har vært infantilt revolusjonerende og sinna, har sammen utgjort en eliksir som har underholdt og imponert meg mang en gang.

Og forhåndsrapportene er heller egentlig ikke så mye å være redd for. Bandet spiller fortsatt rock, de er drit-tighte og de skriver fortsatt tekstene sine på karakteristisk brynedialekt. At et band utvikler seg og ikke minst roer seg litt ned, er nesten en fysisk lov i rocken (med The Ramones og Motörhead som kronisk hederlige unntak), og Skambankt føler nå også for å ta den litt ned i noen av kuttene. Det er sikkert lurt med tanke på appellen i de bredere lag av rockbefolkningen, men personlig synes jeg fortsatt det er de harde og tunge låtene som funker best, som f.eks. Kom hell, Når Du Ber Din Nød og den seige Trygge Rammer (som – bevisst eller ikke – er en frekk ripoff fra KISS-klassikeren God Of Thunder).

For mange vil jeg anta at stemmen til Terje Vinterstø (på denne skiva er bandmedlemmene oppført med ordentlige navn og ikke deres tidligere tullenavn) er et nokså markant være eller ikke være for hvorvidt du liker bandet eller ikke. Den lyse og lett monotone stemmen hans har helt klart sine klare begrensninger, men i Skambankt-sammenheng ligger den mer oppå øset fra bandet, som en blåser eller et annet ekstra instrument, og dermed blir det ikke så enerverende. Synes nå jeg.

Dessuten kan jeg aldri si for ofte at Børge Sageng Henriksen er en av landets suverent beste rocktrommiser. Herregud, så tøft og hardt han slår.

Alt i alt er den dylantittelinspirerte tredjeskiva et album som mest sannsynlig kommer til å løfte Skambankt ytterligere et hakk oppover på popularitetsstigen. Likevel er det ikke på skive man først og fremst skjønner dette bandet, men når man ser dem på ei scene er det ikke til å unngå å bli slått i bakken av hvor massivt og stramt det er.