Takk og lov for at det finnes band som El Cuero her til lands. De er noe så sjeldent som et helt klassisk rock'n'roll-band som leverer organisk, tett og ekstremt velspilt rock tuftet på arven fra Neil Young og nyere navn som Drive By Truckers, tidlig Wilco og likesinnede. Den smått forbigåtte og selvtitulerte debuten fra i fjor var også solid som bare det, men denne gangen bør de nå frem til flere. I et land som digger nevnte Neil Young, og for den saks skyld Hellbillies (skiva er mesterlig produsert av sistnevntes Lars Håvard Haugen), er det nemlig ingen verdens ting som burde stå i veien for et gjennombrudd fra kristiansunderne.

Det eneste kommersielle ankepunktet for bandet er at de sannsynligvis faller litt mellom flere stoler. De synger på engelsk, og får dermed ikke et automatisk grep om P1-publikummet som sine genrebrødre fra Hallingdal, og de er kjemisk renset for hipsterindieelementer (puh, for et langt og klønete ord!) som ofte kreves for å bli løftet opp av f.eks. P3 og Dagbladet Fredag. Begge disse faktorene er derimot bare å ta rennafart og drite i, for her snakker vi om et så solid stykke håndverk at det er umulig å ikke la seg imponere, om du har en hang til også å like rock spilt inn før grunge og britpop gjorde sin entré i markedet.

De tryller ut smektende ballader (Dreary Sundays, med fjetrende fjong pedal steel og strykere), Cortez The Killer-aktige dronere

(som i When The Lights Go Out) og ikke minst kontante rockere, som det vanvittig fengende og spreke tittelsporet. Jeg er så glad for at det fortsatt dukker opp band som El Cuero i Rock-Norge. Et band som er fullstendig likegyldig til trender og musikalske tegn i tiden, men som heller spiller klassisk rock'n'roll lik den de selv digger og selv ville gått i butikken for å kjøpe. Ære være dem for dét, og igjen – og til det pinlig kjedsommelige – takk og lov for at El Cuero finnes. Hvis ikke hadde vi måttet funnet dem opp.

PS! Og i fall du lurer: Selvsagt kommer skiva ut på vinyl. Er du teit, eller?