Tradisjonell americana i arven etter Neil Young & Crazy Horse, Uncle Tupelo og Steve Earle er en sti som begynner å bli både dypt nedtråkket og kopiert av litt for mange av de som ikke engang er verdig å gå der. Derfor er det spesielt gledelig at El Cuero makter å skrive såpass bra låter, og ikke minst pakke dem inn i et sound som verken er Nashville-glatt eller påtatt alt-country-rocka.

Til å være en debut høres den overraskende proff og stilren ut, for dette er ikke et nølende album fra en gjeng rockere som plutselig har funnet det for godt å gi ut et americana-album på si. I likhet med Shit City er dette et band som kan sin rockhistorie, og det er da åpenbare referanser til navnene nevn ovenfor, i tillegg til Son Volt, Flying Burrito Brothers og andre helter i samme gate.

Bandet vil likevel ha et uunngåelig og diiiiigert Neil Young-kopist-stempel på seg når de legger seg såpass sterkt opp mot originalen, men det skal da heller ikke brukes mot noen, for når du først velger å stjele fra øverste hylle (Neil Young anno «On The Beach» paret med samme manns «Weld») og samtidig vellykkes så til de grader som de gjør i mange av låtene på denne selvtitulerte debuten, er det alt annet enn teit.

Hør bare på den råsterke killeren «Hate Will Get Us Nowhere», den seige og tunge «My Roving Eye» og den direkte forføreriske «I Hate Myself (For Loving You)» (i en avsindig vakker duett med allestedsværende Ingrid Olava), og du skjønner at dette ikke er noen nølende nybegynnere. OK, det er veldig tradisjonelt og det finnes ikke nyskapende, men hvem faen bryr seg? Så lenge du leverer bra låter og du mestrer det du driver med, holder det for meg.

Er det noe vi IKKE trenger er det mislykkede forsøk på å være innovativ. Da vil jeg heller høre på en gjeng som elsker det de driver på med, som er dritgode til å spille, synge og kore, og som behersker det som om de aldri har gjort noe annet.