Sjelden har ord og uttrykk som kompromissløst, energisk eller vilt kommet bedre til sin rett. Wesley Doyle er en av de tøffeste vokalistene vi har hatt siden Lime Spiders' Mick Blood, i hvert fall når det kommer til det å spytte/skrike ut hvert ord som om det var hans siste sjanse til å bli hørt.

Heldigvis har ikke The Bloody Hollies roet nevneverdig ned, men fortsetter med sin umiskjennelige bluespunkrock; spesialdesignet for de som synes det er feigt å legge seg før klokka elleve på kvelden. Denne gangen er desto mer av blueselementene i form av mengder med slide og munnspill, uten at dette på noen måte må tolkes dit hen at de nærmer seg trøtte gubber som Eric Clapton eller Gary Moore. Heldigvis. Bandet gir nemlig ingenting gratis, men måker på med kaskader av tøffe riff, et orkanøs av et komp og selvsagt Doyles desperate skrik - som er det definitive motstykket til alt som heter beskjeden furtehvisking.

Det eneste aberet med denne skiva er at den mangler låter som f.eks. Gasolin, en låt som alene var verdt pengene til forløperen. Who To Trust, Who To Kill, Who To Love» når derfor ikke helt opp dit, men det er egentlig bare surt flisespikkeri, for dette er blant det ypperste amerikansk undergrunnsrock har å by på i dag. Men husk: dette er ikke for feiginger. Du er herved advart.