Til dette kan det likevel sies at singelen Enhjørning, den beste fra trønderne siden glansdagene, bar bud om et band med både ideer, ambisjoner og noe mer å komme med enn et ønske om å cashe inn på navnet sitt. Slik er heldigvis den fulle skiva også.

Gravitasjon låter uforskammet frisk og høres ut som det bandet man husker man falt pladask for på åttitallet (for de som er så gamle). Kjartan Kristiansen slenger rundt seg med tøffe riff og Prepple synger/snerrer slik som bare han kan uten at det på noen måte virker som verken krampaktig og/eller patetisk. I tillegg har bandets etter hvert faste produsent Yngve L Sæthre, med assistanse fra lydmagiker Kai Andersen, skrudd et både røft, upolert og kledelig sound som løfter resultatet ytterligere; enten det er på de smygende balladene eller de barske rocklåtene.

De låtene som for min del hever seg over resten på denne skiva er iallfall allerede nevnte Enhjørning, som viser seg å være enda bedre enn de første gangene man hørte den, og ikke minst den kontante og tunge rockeren Seig Jævel som ville vært et høydepunkt på en hvilken som helst Dumdum-skive. Det er en glede å konstatere at jeg slipper å skrive at dette aldri burde ha vært gitt ut. Det er den altfor bra til. Jeg tar nemlig gjerne imot en slik skive hvert åttende år.