Kulturhuset i Tromsø ble veldig romslig da Magne Furuholmen og band gjestet byen. Men de få som hadde tatt veien for å høre a-ha- Magne, nå bare Magne F., fikk med seg mer enn bare en konsertopplevelse.

Ved hjelp av tre overheads blir en Magne Furuholmen-konsert mer en kunstopplevelse, og publikum får et bakteppe til musikken som lages der og da.

Alle følgespotter er fjernet, og de tre overheadene (styrt av tre scenografer) er eneste scenelys. De belyser bandet samtidig som de lager sceniske effekter. Mot slutten av konserten blir også publikum projisert på lerret. Spennende element i en konsert.

Men det var musikken vi kom for, og Magne byr på låter fra sin solo-debut Past Perfect Future Tense. Med et svært solid band i ryggen viser Furuholmen en enda sterkere nerve enn på plate, og selv noen av de roligste låtene blir drivende og suggererende rock.

Magne Furuholmen er laid-back i forhold til sin egen opptreden. Her er ingen store vyer om å være perfekt, og han tar oss med på en slentrende musikalsk kveldstur. Med selvironi fleiper han om sin egen sangstemme – og den er ikke perfekt, men stort sett så fungerer den veldig bra.

I a-ha ble Magne gjerne sett på som humørsprederen, men alene på scenen er det nesten som om han ikke helt har funnet sin plass som frontfigur. Han famler litt, stemmer gitaren vel mye, og vi må vente litt lenge mellom låtene.

Tromsøpublikum er likevel fornøyd, og klapper ham fram til tre ekstranummer. Da viser Magne at han tør å være ufullendt, og tør å la oss bli kjent med uferdig materiale. Et pluss for det, selv om han må jobbe litt med å finne tonen i en westernversjon av Kryptonite, som blir en unødvendig skygge av originalen.

Alene er Magne Furuholmen en artist som fortsatt har litt å gå på, men med et svært personlig låtmateriale og en egen evne til å gjøre konserten til en opplevelse utover musikken, bør han få et større publikum neste gang han besøker Tromsø.