At det banker varmt, ømt og rødt bak brystbeinet. Og deretter tilfeldigvis møte en kollega i heisen. Som smiler lurt. Sier at jeg er rød i kinnene. At jeg ser forelska ut. Jeg svarer med et bekreftende nikk. Mens hjertet hamrer og hamrer. Kari Bremnes og Rikard Wolff er på mange måter det perfekte par. I hvert fall på scenen. Festspillene har utvilsomt gjort en god jobb som Kirsten Giftekniv da de arrangerte en musikalsk date mellom disse kunstnerne. Bestillingen låt som følger: Gi en 360-graders betraktning rundt et kjærlighetsforhold.

Vi starter med begynnelsen. Med den første tiltrekningen. Bremnes og Wolff tar oss deretter med på en reise. Gjennom kjærligheten mange fasetter. Og farger. Fra det lidenskapelige røde. Til Moody Blue.

Vi danser med Leonard Cohen, drikker en kartong vin med Joni Mitchell, stikker en snartur innom Jacques Brel og flørter med Bette Midler. Men mest av alt går ferden i Bremnes og Wolffs eget musikalske landskap. Vi imponeres av dynamikken, av samspillet, humoren, ironien, snerten. Søker ly i bandets trygge favn. Og hjertet slår rødt i bakgrunnen.

Hele tiden mens man kan kjenne at man må våge å være sårbar. På lik linje med nettopp et kjærlighetsforhold. Hvor opplevelsen blir størst når man åpner opp. Når man tør å slippe inn.

- Men blir ikke denne anmeldelsen vel euforisk?

- Definitivt.

- Er det virkelig ingenting å trekke for?

- Kanskje.

- Men kjærlighet gjør blind?

- Det e' bare sånn det e'!