De som fortsatt benekter at det foregår en krig i Afghanistan bør ile til kinoene nå for å se denne prisbelønte dokumentarfilmen om danske soldater i landet.

Filmen som vant Grand Prix under årets kritikeruke i Cannes, følger et lag med danske soldater et halvt år, fra avskjeden med sine kjære til Danmark, til gjenforeningen. Noen kommer tilbake i rullestol og noen i kiste.

Det er unge menn som spenning og som får føle krigens blodige alvor. Vi får følge dem på nært hold i leiren, omgitt av piggtråd og høye murer, vi får følge med dem ute i felten, i jakten på talibal, som på sin side har soldater bare knapt en kilometer unna.

I leiren slår tiden i hjel ved å se nettporno, eller trener. I felten er fotografen tett innpå livet deres under voldsomme skuddvekslinger. Her er mottoet skyt først for å være sikker, om man treffer uskyldige sivile og barn, er noe man bare må regne med.

Interessant er det også å se det toppmoderne utstyret soldatene har med seg og bruker, og den belønningen de får i form av forskjellige typer medaljer når det har gjort en stor innsats og tatt livet av flest mulig talibansoldater.

Filmen minner en god del om noen av de dramatiske opptakene som er gjort under 2. verdenskrig. Men her får man også se krig i nattemørket.

Det er ingen behagelig dokumentarfilm, men den er nervepirrende, spennende og dyktig laget. Og ikke minst, den forteller mye om at det slett ikke er fredsstyrker som er sendt til Afghanistan fra Danmark. Også redselen og bekymringene til de pårørende er det også blitt plass til. Den har da også resultert i stor debatt der.