Hvorfor kan ikke folk på hyttetur i svarteste skauen holde seg inne? Hvorfor kan de ikke bare dra gardinene for, holde rundt hverandre og vente til det skumle går over? Hvorfor må de bokstavelig talt på død og liv gå ut og vase?

Svaret er selvsagt: Fordi da kan det bli glitrende grøss!

Ingen kan beskylde regissør Pål Øie og medmanusforfatter Christopher Grøndahl for ikke å følge med i tiden. Her tas samtida på pulsen og rett til skogs når fem reality-tv-medarbeidere skal tilbringe ei helg i lag i teambuildingens tegn. Gunnar (Floberg) er sjef. Han mener at skal tv-selskapet lage god reality om folk som må klare seg uten det meste i villmarka, ja, da får staben tåle det samme – og litt til.

Her er det niks røyk og mobiltelefoner. Joikakaker kan de bare drømme om. Her får de ta det naturen har å gi, og det er under et forsøk på å få fisk de oppdager en forlatt teltplass og noe som ligger i vannet. Og det er dette vannet, samt et scenisk landskap og ei til tider skakk kameraføring som umiddelbart minner om filmer som De dødes tjern og The Blair Witch Project.

For her er det skodde og skog så langt øyet rekker. Og midt i denne skogen ligger ei sliten hytte som bebor stadig slitnere mennesker etter hvert som sulten gnager, røyksuget vokser, psyken svekkes og skrekken og mistroen øker. For de er på ingen måte alene mellom trestammene. Men hvem ligger i vannet? Og hvorfor insisterer Gunnar på å la liket ligge til de har buildet seg ferdig?

På godt krimvis nøster Villmark opp sine løse tråder til sist. Men det skjer først etter at regissør Øie i sin spillefilmdebut har sendt hjertet i repeterende grøssegalopp. Her ligger alt til rette for desperat neglebiting når kamera er det tredje øyet som spionerer under en full måne mens øksa smadrer trestammen, døde ting flyr i lufta og musikken er som en ustemt streng.

Ustemt er ikke skuespillet. Det er utmerket og troverdig med Kristoffer Joner og Bjørn Floberg som et naturlig sentrum for galskap og grøss.

Hvor skal det norske filmåret 2003 ende?